Knivar i høner
David Harrower
Det norske teatret, Prøvesalen
premiere 30.10.1997

Tiril Bjørkvold

Uodd trekant
Vi møter Kvinnen, Hildegunn Riise, Plogkaren Trond Høvik og Mølleren Nils Sletta. Et eller annet sted på landsbygda. Der bygda er sentrum og mølla er ødemarka. Først mot slutten av stykket dukker det opp en by i teksten, stedet der det stadig er nye ting. I bygda er det bare nye ord om de samme tinga. Men det er nok, iallfall for Kvinnen.
Hun bor med heste-William, mannen sin og de driver jorda. Sola går opp, sola går ned og arbeid og jord og korn er livet. Og så hestene på stallen, da. Stallen, stedet der Kvinnen ikke må komme inn, for Plogkar-ektemannen hennes sier at hestene ikke er riktig vant til henne enda. En dag oppdager kvinnen at det ikke bare er hester i stallen. Mannen har tydelig også annet besøk.

Men det skjer ikke før lenge etter at hun har gått til Mølleren, han som alle i bygda skal hate, og som hun er redd for og som skriver med fyllepenn i en stor bok alle tankene og ting som skjer. han tar vare på tida i den boka. Og så blir redselen omskapt til en annen sterk kraft og historien får en helt annen utgang enn iallfall hun hadde trodd første gang hun måtte dra til mølla med fem sekker korn.

Fullstendig fossesk
Det eneste som er rart med denne historien, det eneste som iallfall undret meg, er at dette ikke er Jon Fosses egen tekst, at han bare har gjendikta det den unge samtidsskotten David Harrower har skapt. For den er så fossesk! Og at tittelen fremdeles er forunderlig etterpå, at forklaring på den blei for komlisert langt der inne i teksten, gjør ikke noe. Det er så mye annet å skjønne seg på.

Filosofisk og scenografisk
Denne forestilling lever sterkest på to plan, det filosofiske og det scenografiske. Og skuespillerne formidler dette bra, alle tre. Selv om jeg kanskje hadde ønska meg mer tyngde i Nils Sletta. Slik at motsatsen til Kvinnen, hadde blitt tydeligere.

Filosofisk handler stykket om verden, om språk, om ord, om å finne ord for ting, og når du har ord for ting, behersker du dem. Heter et tre i vinden noe annet enn et tre uten vind? Kan man levere ut til andre det som er inne i hodet sitt, eller blir det til noe annet da. Det gjør godt å se teater som i så sterk grad lar abstrakter være aktører. Lar tanken telle.

Scenografien til Yngvar Julin er nydelig. Det skråstilte planet minner dels om Fosseforestillinga "Nokon kjem til å komme", dels om Belbels "Etter regnet". Men det fungerer. Og nakenheten minner om "Fuglane". Vi får ute og inne, vi får nært og vart, åpent og kaldt, ut og inn av akkurat passe mange lukedører, noen overraskelseslemmer, blått og rødt lys mot bakvegen og det er det hele. Det er akkurat nok. Og med et kledelig lag av elektronisk musikk og lyder, satt sammen av Geir Jensen, er det estetiske uttrykket en fryd. Regissør Jon Tombre skal ha ros for å ha satt det hele i en slik totalsammenheng.

En forestilling der mye blir sagt med få midler. Gå og se den!

Tiril Bjørkvold