 | 
| 
| 
|
Lina Wertmüller: Kjærleik og magi i mammas kjøkken |
 Stakkars skuespillere | av Kjell Moe |
 Jorunn Kjellsby svinger øksa på prøvesalen: det burde vært over rammet teatersjefen, foto: Tordis Lovise Bersaas
|
Det er skuespillerne jeg synes mest synd på med denne oppsetningen. De har i andre
sammenhenger vist fremragende scenekunst - og glimter også til i denne oppsetningen.
Men det er en hån mot deres kunstneriske integritet å la dem stå på prøvesalen til
Det Norske Teateret og bli utsatt for dette dillettantiske
forsøket på å lage teater ut av historien om den italienske såpekokersken og
mordersken Leonarda
Cianciulli.
Det er teatersjefen som svikter sitt ansvar. Han burde ha sett hvilken vei det bar i god nok tid før premieren til å hindre dette misbruket av sine skuespillere. Lina Wertmüller har laget omlag 30 filmer. Hun burde kanskje holde seg til det. Men det er i første rekke det merkelige konseptet som hennes tekst utsettes for på Det Norske Teateret som utløser katastrofen. I et enormt scenerom med publikum såvidt klemt sammen i to hjørner skal skuespillerne bakse med en tekst hvor det i utgangspunktet er umulig å få kontakt. Det eneste som kan rettferdiggjøre denne vanvittige sløsingen med plass er de innslagene hvor et par av aktørene opptrer syklende. Hadde man gitt alle skuespillerne sykkel hadde denne oppsetningen kanskje hatt bedre forutsetninger for å fungere. Det er såpass erfarne teatermennesker som står bak oppsetningen at de burde ha skjønt at en viktig forutsetningen for godt teater er kontakten mellom sal og scene. Men man må få mistanke om at teatersjefen allerede har forutsatt at dette eksperimentet ikke er noe for publikum - selv om stykket er satt opp 30 ganger før jul. Det er skuespillerne som får lide. Det er synd på dem - for de viser også i denne oppsetningen i enkeltscener hva det bor i dem. Eller hva det også kunne bo i teksten. Intet er verre enn dårlig teater, har en skuespiller på Det Norske Teateret en gang uttalt. Hvor er teatersjefen?
|
Kjell Moe |
||||