Marivaux: Kjærlighetens triumf
Cecilie A. Mosli, Erland Bakker, Nina Woxholtt, Lasse Kolsrud, Turid Gunnes, Trond Høvik, Bernhard Ramstad, Herve Huck
regi: Olof Lindquist
Premiere Det Norske Teateret 24.4.1998

av Kjell Moe

For teatersjefenes fravær var det mest bemerkelsverdige ved denne premieren. Her hadde man det første voksne arbeidet til en nyutklekket elev fra Teaterhøgskolens regilinje - selveste diplomarbeidet - og så lar selvopptatte norske teaterledere denne karen bare seile sin egen sjø.

For dette er noe de helt opplagt vil angre på. Først til mølla får først male. Vidar Sandem var tidlig ute med å sikre seg Olof Lindqvist. Denne karen markerte sitt inntog i norsk teaterliv med et virkelig smell. Det vil sikkert ikke bli siste gangen vi vil oppleve ham på Det Norske Teateret.

Grunn to til at dette var en særskilt begivenhet var at det var første gang den store franske teatermannen Pierre de Marivaux ble spilt på en norsk statsstøttet institusjonsscene. Gni deg i øynene og vær ikke forbløffet. Det er sant! 250 år etter våkner oljenasjonen Norge og spiller en av fransk teaters virkelige store.

At vi avslører at vi ikke har noen forståelse for fotballens kunst er én ting. At vi får berettigete spørsmål om norsk fotballs spillestil, og får på pukkelen av østerrikere, danskere og andre: eier en slik nasjon oppe fra isødet i det hele tatt noen kultur? - får vi tåle. I teatersammenheng er det skammelig at Marivaux først i dag kan spilles på en norsk scene - og at det går så å si ubemerket hen. Det står så altfor godt i stil med andre ubehøvlete ting i samfunnet vårt, Jagland og hans Bjørvika-vedtak som disse dagers grelleste eksempel.

Dette er en forviklingskomedie med kjærlighetens endelige triumf som det bærende og egentlige budskap. Det er en intelligent komedie, underveis er det snert og finesse i replikkene. De hellige livsfornektende idealister får sitt - og hvordan kunne det unngå den unge instruktøren å ta veien innom vår tids postmodernale jåleri eller Svarstad Hauglands daglige høymoralske hykleri når først temaet var på banen?

Men dette er kanskje noe som preger vår generasjon mer enn noen annen. Evnen til å gjemme seg bak, innta posisjoner i den private sfæren langt bortenfor samfunnslivets bulder og brak. Og kanskje burde teaterhøyskolen tenke litt på at de også skal utdanne skuespillere og instruktører som skal ha evnen til å reflektere andre sider av tilværelsen enn teaterkollektivets og scenens lille og lukkete verden. For det er alt for åpenbart at når filosof-søskenparet Hermocrate og Léontine i sitt kjærlighetsløse hjem utgyter sin fornekting av naturens iboendhet i menneskekroppen og fornekter hvordan driftene kan herje i vårt kjemiske indre, assosieres vi (dessverre) med altfor mange levende og erklærte bevegelser rundt oss i vår nypuritanske tid. I enkelte høyprektige kretser lager endog ungdommen - med godt støtte av de foldete hender i regjeringskretser - høytidelige kontrakter om å 'vente med' det-du-vet før eketskapet.

Dette stykket kan også sees som et budskap om fred og forsoning, å legge det som har skjedd bak seg, om å rekke ut hånden til politiske motstandere, at det nedarvete hat i generasjoner har en faktor som står over alt annet, nemlig kjærligheten mellom mann og kvinne. Men dette er ikke en banal Romeo og Julie-fortelling, snarere en aktuell innsmett på fastlåste posisjoner, det være seg på Balkan eller i Nord-Irland.

Olof Liljeqvist går ellers ikke av veien for å brekke og bryte opp en fransk klassiker når det måtte trenges. Alt fra åpningen - hvor scenemester Herve Huck på sine fedres språk og pudret og utstaffert som selveste Marivaux ønsker velkommen til forestillingen - er forestillingen spekket av gjøgleri og velkomne innfall. Det er nesten som det av og til bobler over av innfall og ideer. Men det balanserer, bare et par ganger følte jeg at det ble litt mye. Når man begynte med EU-dekretet sånn og sånn, burde det vært satt stopp.

Dette er en forviklingskomedie hvor vi alt i starten får servert stykkets intrige og endelige løsning. Det er nesten gitt at de unge skal få hverandre til slutt - prinsessa og prinsen og hele kongeriket - det er veien fram som dette stykket spinner på. Gjennom tre akter og knappe to timer får vi servert maskespill, flørting med bytting av kjønnsidentitet, intriger og atter intriger.

Det er lett å gå seg bort i franske forviklingskomedier. Det står dette ensemblet og instruktøren til stor ære at poengene og forløpet ble såpass klart sortert at det gikk sånn noenlunde an å følge med uten at stykkets lettbente eleganse forsvant.

Dernest er dette en oppsetningen hvor den fysiske bevegelsen er et av hovedelementene. Her står ikke aktørene stille og deklamerer. Ikke et sekund. Her løpes, hoppes, slåss og danses det kontinuerlig. Og sannelig hadde instruktøren også fått lagt inn noen snutter av John Cleese's Silly Walks underveis. Noen av skuespillerne eier en så stor bevegelighet og plastikk at det er rent ut imponerende. Her merket vi oss særlig Erland Bakker - handlingens unge prins. Han eier en uvanlig stor lekenhet med kroppen sin og evner å formidle fysiske uttrykk på en mer enn overbevisende måte.

Her må også nevnes at brokker av Vivaldis fiolinkonsert Våren var lagt inn i plastikken med elegant hånd. Slik skal scenemusikk fungere!

Unge Cecilie A. Mosli skal bære handlingen som intrigenes opphav og eksekutør. Hun eier en lys og åpen scenepersonlighet, vel egnet til å spille forelskete ungpikeroller på scenen - og til å bedåre eldre menn (og kvinner). Men der vi skulle følt litt mer tyngde og voksen djevelskap i renkespillet hennes, blir hun noe for lett. Men det kommer. Vær sikker, det kommer.

Det var mye bra spill over hele linja. Bernhard Ramstad hadde endelig fått seg en solid brumlerolle og Trond Høvik slapp seg løs som oppsetningens Arne Hjeltnes-klone.

Nevnes må også Svein Selvigs oversettelse som bidro til å skape fart og flyt over oppsetningen.

Martin Musto har laget et scenebilde som elegant løser alle problemer med forviklingskomediens mange dører og tjuvlytting. Her unngikk man unødig slamring, vegger som holder på å falle i alt levenet etc. I stedet hadde han satt opp bobinett- tepper slik at lyttere og intriganter i korte glimt kunne belyses. Effektfullt og elegant gjort.

Denne sceneløsningen var en av de mange vellykkete tingene som bidro til å skape spenst og tempo over denne forestillingen. En svært uvanlig regidebut, en førstegangsoppføring av Marivaux det virkelig er stil over og en humørfylt og leken forestilling med godt spill og uvanlig stor plastisitet på scenen.

Men først og fremst Olof Lindqvist. La oss merke oss navnet først som sist.

Kjell Moe