Den vellykkete og den desillusjonerte, Sverre Solberg og Jon Eikemo, foto: Espen Tollefsen
- Alt i orden, eg er komen tilbake.
- Livet er å kaste loss.
- Kvifor byr du meg jobb helie tida?
- Eg kjenner det som det er noko mellombels med meg.
- Ein liten mann kan bli like utsliten som ein stor mann.
- Han kjemt il å ta livet av seg.
- Ikkje snakk til meg, eg er trøytt.
- Det er ingen som veit kven eg er lenger.
- Det kjem ikkje an på kva du gjer, men på kven du kjenner.
- Det einaste du har i verda, er det du kan selja.
- Ein seljar er nøydd til å drøyme.
|
Mye stor dramatikk handler om dilemmaer, problemene som ikke har noe
annet en bivirkningsløsninger. Samtidsdramatikk er teater som griper en
tidsånd i en samtid. Det Norske Teatret viser med Ein seljars død at
samtid er så mangt og at bivirkning til slutt kan bli den eneste
virkning.
Det som overraska meg mest med Arthur Millers stykke Ein seljars død og
oppsetninga på hovedscenen på Det Norske Teatret, er nemlig at 1949,
året da Miller skrev stykket, så totalt er min egen samtid. At stress,
utbrenthet, karriereforkrøpling, ødelagte tvangsdrømmer ikke er et
jappefenomen som vi moderne som følger med i tiden og forventer
effektivitet, som reklamen sier, kveler oss sjøl med. At problematikken
kanskje er mer allmen enn som så. Og at det derfor blir stor dramatikk
av det.
En familie, fire liv
Willy Loman, spilt av Jon Eikemo, har i 35 år reist rundt for firmaet og
solgt strømper og undertøy. Strømper og undertøy til forretninger og
private. Nå er han sliten. Ingen kjenner han lenger der han kommer, han
får ikke solgt noe særlig og alt blir en eneste knute. Han vil trappe
ned, roe seg, ikke reise så mye, kanskje leve litt på det de to voksne
sønnene hans tjener. Og så går alt bare i stadig mer knute.
Sønnen Happy, spilt av Jon Eivind Gullord, er bare interessert i å
fortsette å dyrke tenåringstilværelsen med damer og moro, eller for å
kalle en spade en spade, fyll og hor og uansvarlighet. Sønnen Biff
prøver stadig å få seg et skikkelig arbeid, aller helst som selger, slik
faren ønsker det, men klarer det ikke. Aller helst vil han være bonde,
dyrke jorda, være langt borte fra bomaskinen i byen, men det liker ikke
faren. Ved stykkets start er han akkurat kommet hjem igjen en tur.
En stakket stund klamrer de alle seg så sårt til hverandre og vil så
gjerne få noe til, faren for sønnen, sønnen for faren og så går galt
likevel i knas. Og midt oppi det hele en mor som er en eneste sosial
limtube. Hun vil så vel, ordner og legger til rette, godsnakker og
forstår, lar seg tråkke på og overkjøre, bare alle de andre holder sånn
noenlunde ut med hverandre. Til slutt brister også hun.
Svart treff
Det er en svart tekst. Som treffer. Mer enn bare fordi god dramatikk er
allmenngyldig og sier noe sant om menneskene, treffer historien om den
utslitte, middelaldrende mannen oss der i salen i novembermørket. Fordi
vi alle er redde for å møte akkurat den veggen, falle av, ikke duge
lenger, bli umoderne og utslitt samtidig. Sårt og skjærende er det.
Bra skuespill
Jon Eikemo er så sliten, så sliten. Dressen krøller, håret kommer på
skeive, øynene flimrer og gnistrer om hverandre. Selv i scenene der han
liksom skal strutte og manne seg opp, er det et grått drag over hele
mannen. Som ikke engang forsvant under applausen. Jeg håper det er fordi
han er en så glimrende skuespiller.
Jorunn Kjellsby er en mor som vi alle både elsker og hater. Hun vil så
vel, men det blir innimellom så fryktelig galt.
Gutta er litt for lettbeinte, synes jeg. Særlig er ikke nonchalansen til
Gullord troverdig nok.
Voldsomme firkanter
Scenografien er voldsom. Langt ut mot scenekanten har Kari Gravklev fått
bygget opp en boligblokk med mange små rom, skjært over så vi kan titte
inn. Fire i bredden og tre i høyden, ett av rommene, avlukkene, lukene
eller bare boksene er kontoret, ett er kjøkkenet, et er bilen, et er
soverommet. Menneskenes liv utspiller seg innenfor akkurat disse
strukturerte firkantene som er så harde og der hjørnene er så til de
grader på 90 grader at det blir vanskelig å puste. Lampene skisserer
elegant både 50-tall og forskjellige rom, et møbel eller to, det er alt.
Seksjonen til høyre er trapper mellom etasjene. De kunne vært brukt mer.
Sekvensen med den hvileløse opp og ned-vandring til slutt er flott.
Og så skulle man ha sprengt rommet tidligere, gått ut av de hvite
rammene. At de gjør de i sluttscenen er fint, men det skjer litt for
seint. Vi skulle hatt et mellomtrinn her, for å illustrere at det er en
kamp for å komme ut.
Ord
Resten av kulissene i denne forestillinga er ord. De prater og prater,
om noe som er nå, om noe som kunne vært nå, om tanker som er nå og om
tanker som var da. Også scenisk går dette innimellom i kok, Willy ser og
opplever ting alt kokt sammen i en nåtidsgrøt og han makter ikke å
skille det fra hverandre. Han brister.
Til tider blir mangelen på stillhet støyende. Framfor at replikkene er
veide sannheter, sentenser publikum bare må få med seg fordi det er godt
sagt om livet og menneskene, blir det babbel og fordriv av mening. Det
er bra. Slik oppstår suget hos publikum etter noe som er ordentligere,
ektere, nærere. Og fortvilelsen over at det uteblir.
En seljars død er blitt en forestilling som svir. Den treffer, det gjør
vondt og da har ensemblet lykkes. Se forestillinga, gå hjem, hold rundt
hverandre og deg sjøl. Og tenn et lys etterpå. For utafor er november på
sitt mørkeste.
|
