|
 |
 |
 |
|
|||
Demninga |
|||
|
|
Irsk bar på landsbygda en blåsete hustrig kveld. Den faste gjengen av middelaldrende ungkarsmenn tar på seg slips og fiffer seg opp, for baren venter besøk av en finere dame fra Dublin. De hiver i seg noen øl, tar en skarp en, og nok en, og når damen arriverer forteller de merkverdige historier til hverandre for å imponere, om det uforklarlige, alt det merkelig som kan skje. Inntil Valerie føler 'demninga brister' og hun skjønner at hun ikke er alene om å være 'gal' (weir'd) og kommer med sin egen selvopplevde historie som langt overgår det gutta kan fortelle. The Weir av den ennå ikke fylte tredve år gamle irske forfatteren Connor McPhersson hadde premiere i februar 1998 og gikk i nesten to sesonger for fulle hus i London. Siden ble det satt opp i New York. Tittelen antyder noe langt annet enn det den bleke norske oversettelsen gir oss. For her er det historiene om det vi ikke kan forklare, alt det merkelige som kan skje oss alle, som trollbinder og holder stykket oppe. Otto Homlungs oppsetning beveger seg rundt dette temaet, men treffer oss ikke helt der det skal. Riktignok er det ingen grøsser, men nyansene har en tendens til å bli for grove og unyanserte. Det legges for mye vekt på miljøet rundt baren, tappekranen for Guiness Stout som ikke fungerer og en liten skarp en: Hell og lykke! Den som klarest når inn til oss er Nils Sletta som riktignok ikke har mange replikker å spille på. Men han sitter der på sin plass ved baren og gjennom det lille han kommer med får vi et fint tegnet portrett av en irsk arbeidsmann og ungkar, en sliter og hverdagsmann. Valery spilles av Hilde OIausson. Det er denne skikkelsen som er handlingens utløsende faktor. Gjennom denne kvelden på pub'en, komprimert til halvannen time på teatret, lager hun en fin skikkelse av bydama som nok har opplevd atskillig mer i livet sitt enn disse gutta. Jon Eikemo skal spille den mannlige hovedpersonen. Men her buldres det for mye. Det blir for tydelig at vi sitter på bar og at man skal hive i seg den ene halvliteren og skarpe etter den andre. Vi får inderlig håpe at alkoholprosenten er av det lette slaget, for her konsumeres det ikke så rent lite (på premieren måtte han stadig ha teksthjelp av suffløsen). Jon Eikemo lar ikke en slik anledning gå fra seg. Det blir mer folkehumor enn psykologisk drama ut av det, som det i bunnen er. Noen ganger når han fram til oss, som i historien om hvordan kjæresten hans for tredve år siden dro til Dublin og at han var til stede i bryllupet hennes. Det er fint og sårt framstilt og her kommer vi langt inn på ungkaren Jack. Det er teater som i formen er irsk fortellerteater. Rundt de uhyggelige historiene har Connor McPherson dandert en skildring av noen ungkarer, irsk pub på landsbygda en høstkveld, hverdagsliv og hverdagsepisoder men i denne oppsetningen blir det for mange svingende halvlitere. Når uhyggen inntreffer, befinner vi oss fremdeles på den samme baren med de samme halvlitersvingende gutta, det lissom-påtatte joviale humøret og Hell og lykke! som stadig smeller veggimellom. Vi kommer ikke helt inn på nerven, hverken i ensomheten til ungkarene og deres livssituasjon eller til de uhyggelige historiene som etterhvert brettes ut. Men det er likevel ingen dårlig forestilling. Skuespillerne er for garvete til det og vi kan oppleve rene perler. I den halvannen times forestillingen som spilles i ett, er det ytterligere et positivt trekk: de har ikke dandert forestillingen med unødvendig og støyende musikk eller lydkulisser. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
