|
 |
 |
 |
|
|||
Homansbyen sett fra Sauda |
|||
|
|
Saudabosatte Kjartan Fløgstad debuterer med dette stykket som dramatiker. Det er hans første helaftens stykke for scenen, men han røper en sikker erfaring i det å framstille levende personer utenom bokpermene. Humoristen i ham fornekter seg ikke. Elegant henger han ut trekk ved vår urbane og særdeles vellykkete Oslo-tilværelse, eller deler ut stikkpiller til den selvgode Ola Nordmann som er verdensmester i å hjelpe andre. Stiller man ikke de aller største kravene til en teateraften, kan man ha det riktig fornøyelig og småhumre hele veien. En idealistisk gjennomsnitts korrekt politisk nordmann kommer hjem på kort besøk fra utenlandstjeneste til sin leilighet som han trodde var befolket i noenlunde forutsigelig orden av nære venner i hans fravær. Han venter fruen på besøk, men i virkeligheten er hun der allerede og gjemmer hun seg knullesultent i nærmeste sovekammer, nærmest knepet på fersken med hans venn som avleder mistanken med å framstille seg som nybliven homofil som skal inngå partnerskap med naturfreak'en og fasadeklatreren Antti Perkelsen. Så går det slag i slag med en babelsk forvirrende mengde mennesker med merkelige interesser og seksuelle tilbøyeligheter og selvrealiserende prosjekter på rekke og rad. Hva de gjør der og hvilken plass de er tiltenkt i et eventuelt sujett, betyr mindre. Forviklingene vokser seg snart over hodet til vår mann - og tilskuerne - i takt med at Fløgstad elegant henger ut de mer bisarre sidene ved våre moderne byliv. Stykket er en komedie som grenser sterkt inn på farsen i den fart personene spretter inn og ut av dører, i den ene konstellasjonen og bedraget etter den andre. Herlig kan det bli til tider. Åjoda, de fleste får det. Fra den spradende og karrierebevisste idealisten til de pragmatiske kjønnsnyterne, fra de som entrer leiligheten pr. fasaden eller de som innfinner seg til hyrdestunder med livvakt. Fløgstad utstyrer disser menneskene med undersnodige kommentarer og bisarre replikker. Her kjenner vi igien den store humoristen. Men fungerer det som teater? Er stykket morsomt nok? Biter det? Humoristen Fløgstad har nok hatt det morsomt med typegalleriet sitt og alle forviklingene som oppstår i den klassiske farseleken hvem-som-ligger-med-hvem. Men mye av stykket grenser inn på ren såpe-opera og Fløgstad slipper en drøss med billige blødmer som vi godt kunne vært foruten. Instruktør Cathrine Telle har ikke hatt noen helt heldig hånd med å skjære gjennom og renske opp i haugen av billige vitser. Dette gjentar seg med skuespillerne som tidlig i stykket rett og slett går trøtte av alle gjentakelsene. Mange av dem savner den gnist man trenger for å gjennomføre et to timers farsespill i høyt tempo. Det er tydelig at dramatiker/instruktør har hatt et dilemma: skal man slippe løst alt i et hemningsløst tulleri eller skal man beholde det som er snert og nerve i Fløgstads replikker? Det er mye å more seg over i denne oppsetningen og du må være ganske kjedelig innstilt om du ikke er i stand til å ha en fornøyelig aften i selskap med Fløgstads personer fra Homandsbyen - eller var det de indre stroka rundt St. Hanshaugen? Det syntes sikkert også utenriksminister Wollebæk som var av dem som fulgte premieren i går. At Kjartan Fløgstad ikke helt har maktet å gi framstillingen av vår u-hjelps humanisme og karrieremennesker nødvendig snert og tyngde, er en annen ting. Morsomt er det likevel å oppleve Oslo 3 sett fra Sauda. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
