|
 |
 |
 |
|
|||
Den fjerde nattevakt |
|||
|
|
Riksteatret har satset på det dramatiske stoffet i Johan Falkbergets Den fjerde nattevakt som ble utgitt i 1927 med handling fra gruvebyen Røros. Falkberget var selv fra disse traktene og var tidlig sosialt og politisk engasjert for gruvearbeidernes kår, blant annet som redaktør av lokalavisen. Romanen omhandler tiden 1807 - 1825. Falkberget beskriver presten Sigismund som en mann som kommer til bergstaden med et brennende kall, men som etterhvert skjønner livets realiteter. Otto Homlung har dramatisert stoffet til teater. Forestillingen veksler mellom sekvenser hvor stoffet er dramatisert og hvor skuespillerne forteller direkte til publikum andre deler av historien. Dette er en krevende form og i denne forestillingen er ikke denne løsningen helt heldig av hensyn til helheten. Dette på grunn av at skuespillerne er ujevne i sitt prestasjonsnivå og også i den fortellende formidlingen av stoffet, det blir i perioder noe springende og resymeaktig. Det er meget krevende stoff og kanskje spesielt siden tidsspennet er nesten tyve år blir det problematisk for skuespillerne i perioder å formidle den sterkt dramatiske og følelsesladete handlingen, spesielt for noen av de yngre skuespillerne i sekvenser. Forholdet mellom presten Benjamin Sigismund - Paul-Ottar Haga - og Ståle Bjørnhaug som klokkeren, smeden ogfelespilleren Ol-Kaneles bærer hele forestillingen, spesielt Ståle Bjørnhaug gjør en sterk rolletolkning med sin indre ro og klokskap, en personlighet som også presten etterhvert utvikler respekt for. Paul-Ottar Haga formidlet den unge og entusiatiske presten på en direkte måte der han kommer til sitt nye kall på den hungersrammete Bergstaden med sine syke hustru. Kjærlighetsforholdet mellom presten og Gunhild - spilt av Elisabeth Matheson - begge gift på hver sin kant, utvikler seg over flere år fra den første strålende sprudlende forelskelsen til den dype lidenskapelige kjærligheten. Den skyr ikke noen hindre inntil livets høydramatiske lidelse og tragedie rammer dem ned ved selvmordet til Gunnhilds mann. Personinstruksjonen til Otto Homlung er også noe ujevn. I enkelte sekvenser gnistrer det til mellom aktørene. I andre blir det en villet lidelse/dramatikk som ikke forløses. Scenografien til Christian Egemar var enkel og funksjonell. |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
