En fjord - noen mennesker - ubesvarte spørsmål

Ulrikke Greve som spiller hennes venninne, er i ferd med å avslutte et besøk hos den eldre kvinnen som spilles av Henny Moan. Dialogen er hverdagslig, alminnelig, men med flere hentydninger til dramatiske hendelser en høstdag for mange år tilbake.

Vi blir tatt inn i kvinnens tankeverden og hennes gjentagende gjennomgang av det som skjedde hvor monologer veksler med tilbakeskuende bilder hvor hun dels deltar i handlingen, dels er passivt betraktende.

Dette grepet fungerer godt. Det viser tydelig tidsspennet samt visualiserer endringene som har skjedd med henne etter de dramatiske hendelsene.

Det dreier seg om mennesker med sterke følelser som prøver å nå hverandre men som på grunn av stor ulikheter ikke evner det.

I partier fungerer den stadig repeterende teksten drivende og utdypende mens den i andre sekvenser virker kunstlet. Monologene er sterke, enkle og poetiske, noe Henny Moan mestrer med ro og selvfølgelig innlevelse.

Ingunn Øyen som den yngre utgaven av den eldre kvinnen, spiller godt opp til Henny Moan og viser den unge kvinnens ulike sinnstemninger på en nyanset måte. Samspillet med Aslak (hennes mann) - Halvard Holmen - er i perioden mer problematisk, bortsett fra sekvensen hvor han formidler sine opplevelser om hvordan det er å være ute på fjorden.

Andrea Bræin Hovig som spiller venninnen som ung, var naturlig og sprudlende, varm og oppmerksom i sin rolletegning.

Jeg opplevde at dette stykket er til ettertanke og meddiktning. Det har en understrøm av ubesvarte spørsmål og uttalte stemninger som får en ettervirkning. I perioder blir det noe langsommelig, men så griper det igjen.

Scenografien fungerer godt i sin stilfulle enkelhet.

Grete Nordtømme