Molières alvorlige spøk

Vi skal ikke spekulere på hvor mye av Molière det er i Arnolphe, den gamle grisen. Da han skrev Hustruskolen hadde han nettopp inngått ekteskap med den over tyve år gamle yngre Armande, søster (eller datter?) til hans elskerinne og åresgamle kompanjong Madeleine Bèjart.

Bjørn Sæthers bearbeidelse og regi balanserer fint mellom den rene komedien og alvoret som ligger bak. Det er mye bra å si om denne oppsetningen, men han greier ikke helt å forløse hele skuespillerensemblet til befriende komikk. Selv med mange og riktig strykninger blir det litt for mye pekefinger- og plakatteater ut av det - i perioder. Slutten derimot er et enkelt og genialt regigrep som får fliret til å stivne, og som gjør denne problematikken til evig aktuell.

Det er mye å fryde seg over i oppsetningen. Først og fremst forestillingens visuelle ramme. Poa Austdahl har fått anledning til å ta i bruk rommet på Det Norske Teatret fullt ut - og det gjør han. Med relativt enkle effekter skaper han et stort landskap med plass til de imaginære dører og skjulesteder og en liten dreiescene inne i den store forflytter handlingen i sted og tid.

Dernest har vi Jon Eikemo som den halvgamle tullingen som vi kan finne anskueliggjort hvor som helst: den snøvlende, belærende, riktignok rike gamle grisen som bevisst satser på de dumme nekene ut fra antakelsen om at de er 'takknemlige' og ikke har hjerne til annet enn å være 'trofaste'. Vårt følge bemerket da vi gikk fra premieren at denne typen halvfet mann i 40- og 50-årene er ubehagelig og påtrengende til stede i dagens ute-Oslo. Eikemo gjør både en tragisk og komisk skikkelse, men av og til hadde vi problemer med diksjonen hans.

Først og fremst er det unge Erlend Bakker som er forestillingens funn. Det han mangler av scenisk sikkerhet, tar han igjen i plastisk bevegelighet. Han hopper og spretter rundt som den reneste ballettdanseren og tilfører spillet luft og dimensjoner der Molière roter seg inn i resonnementer og forklaringer.

Andra Bræin Hovig er nydelig og ungpikeuskyldig, men ikke noe mer. Var det Molière som var blondinne-vitsenes opphav?

Musikksnuttene mellom scenene låt som en norsk film fra 60-tallet og var så illusjonsdrepende som mulig.

Ensemblet ellers er noe ujevnt. Bjørn Sæther har ikke helt maktet å temme forskjellige temperamenter og spillestiler og den barokke blandingen av bygdetulling fra Hedmark og rølpete tjenerpar fungerer ikke alltid like bra.

Kjell Moe