|
 |
 |
 |
|
|||
Ifigenia: med brodd mot krigens vesen |
|||
|
|
Et flere årtusengammelt drama med premiere i Norge etter 2500 år. Utrolig, men sant! Riktignok må vi ta forbehold om at dramaet har vært framført her hjemme før - som opera med Glucks musikk - men det er første gangen det står fram for oss som drama på en teaterscene. Vi kan faktisk bare erindre Dramatens oppsetning i 1997 i så måte. Evripides' tekst er sterkt antikrigsteater. Essensen er krigerkongen som føler seg presset til å ofre sin elskete datter til gudene for å få krigslykke og hindre at hæren går i oppløsing. Mange vil kjenne Evripides' tekst, men ytterst få vil ha opplevet den som scenedrama. For det er et drama, selv om handlingen følger den tids konvensjoner med talekor og statiske opptrinn framfor bevegelse, realisme og bruk av scenerommet. Langt på vei har oppsetningen på Det Norske Teatret maktet å frigjøre seg fra båndene fra totusenogfemhundre års teatertradisjon. Dette er ikke gresk drama - i verste forstand. Mye av det statiske er fjernet og vi opplever i lange perioder en oppsetning hvor handlingen og budskapet tar skikkelig tak i oss. Nå kan man si at Evripides' ord for 2500 år siden har like stor aktualitet i dag, om kanskje ikke større. Særlig fengslet ble vi av hvor destruktiv krigspsykosen er og hvordan den kan gripe fatt i mennesker og ødelegge dem. Kongedatteren spilt av Andrea Bræin Hovig, makter å få fram dette på troverdig vis mot slutten av stykket. Hun blir selv et offer for gudenes vilje, rettere: krigermobben. Ordene hun frambringer er som hentet fra dagens nasjonalistiske utgytelser. Hun sier hun vil 'dø for Hellas' - og hvem har ikke hørt slikt ekkelt prat før? Hennes far, krigerkongen Agamennon, blir i Paul-Ottar Hagas skikkelse merkelig tannløs. Han makter ikke å få fram den tvilen og uroen som preger ham forut for denne ugjerningen. Hans dronning derimot, spilt av Hildegunn Riise, gjør en flott rollefigur. Det er hos henne vi finner mye av stykkets sentrale tematikk: det vanvittige ødeleggende som krigspyskose og nasjonalisme fører til. Hun blir moren, kvinnen som blir fortvilet og desperat for hva krigen forlanger av personlige offer. Stykket tar også en sving innom andre temaer, hvor utroskap og viltre kjærlighetsforhold var et åpenbart like stort problem den gang som i dagens Clinton-tider. Thea Stabell har valgt å framføre dette greske dramaet som teater i moderne drakt. Hun gjør koret om til en flokk kvinner, drevet hit av krigens omstendigheter, som stadig kommenterer begivenhetene rundt seg. Skuespillerne bærer realistiske drakter, scenografien gir assosiasjoner om en militærleir og horisonten blir farget glorød mot slutten. Christian Eggens musikk eller lydkulisser spiller en viktig rolle i denne framføringen. Han bruker innspillinger med VIF-klanen for å illustrere 25 000 soldater. Det fungerer og gir stykket en nærhet og realisme som vi liker. For de som bare forholder seg til den rene teksten - eller bare er kjent med denne fra før - vil en slik oppsetning være en sjokkartet opplevelse. Men dem om det. Vi forholder oss til teater som teater, og langt på vei har instruktøren gjort mer ut av dette stoffet enn hva vi kunne ha forventet av et 2500 år gammelt drama. For der ligger også begrensningen. Det er ikke å skjule at dette er teater av svært gammel årgang, skrevet for en tid hvor man hadde helt andre ritualer og tradisjoner for å framføre teater. Men først og fremst brennemerker denne oppsetningen oss hvor vanvittig krig og nasjonalisme er. En blir ikke upåvirket av halvannen time på Det Norske Teatret |
||
|
Kjell Moe
|
|||
