|
 |
 |
 |
|
|||
Frodig og farlig |
|||
|
|
Med denne oppsetningen møter vi Jeppe på Berget på en ny, forfriskende og overraskende måte uten at man har mistet alvoret i stykket. Dertte er en moderne Jeppe med Rimi-skjorte, joggebukse og plastpose sendt på handletur av sin hundsende Nille. Forestillingen veksler mellom talescener som blir avbrutt av moderne dans og jazz og rock samt kommenterende visesang. Allerede i åpningsscenen hvor Nille herser med Jeppe, er danserne til stede i bakgrunnenog forsterker, kommenterer og irionisererer over det som skjer mellom Jeppe og Nille i en sterkt stilisert og fint timet form. Så får vi opptakten til historien med drikkingen på kroa til Jacob Skomaker, ypperlig spilt av Nils Sletta, hvor han blir utsatt for baronen og hans kumpaner. Baronen utfordrer sine lakeier: hva kan gjøres for at han kan mores? Og så er historien i gang. Når Jeppe våkner i baronens seng og blir utsatt for baronens og hans tjeneres spill og lek, får vi en ypperlig scene hvor Jon Eikemo som Jeppe spiller ut alle nyanser i en persons opplevelse av forvirring, undring, redsel, drøm, angst - mesterlig utført med vár og fin sans for innlevelse. I kontrast til dette står Jan Grønli som baronen og Morten Espeland og Erland Bakker som hans lakeier. I det sterkt koreograferte og sarkastiske spillet ser vi hvordan makt og misbruk av mennesker gjøres til underholdning, et sterkt apropos til aktuelle TV-programmer som Robinson-serien. Når Jeppe går inn i rollen som baronen og utvikler seg til å bli en despot som ønsker å ta livet av både lakeien og baronen, må de spørre: hvor langt skal spillet få lov til fortsette? Skal den ene lakeien ofres? Her formidles en skremmende farlighet. Oppsetningen skaper en følelse av uro og maktesløshet. Olof Lindqvist har tidligere laget gode oppsetninger på Det Norske Teatret. Han vil tydeliggjøre alvoret i dette stykket og har valgt å lage en forestilling hvor skiftningene mellom spill, dans og musikk gjør at helheten får et preg av lekenhet og frodighet. Koreografien til Hege Tvedt er fint avpasset til de ulike scenene med alt fra heftig rockedans til enkel stilisering. |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
