|
 |
 |
 |
|
|||
Bravo, bravo, Nils Sletta! |
|||
|
|
Det Norske Teatret har nå grepet tak i Dostojevskijs kortroman fra 1864 som først ble publisert i hans eget tidsskrift Epokha. Teksten er oversatt av Isak Rogde som er en erfaren oversetter fra russisk og videre bearbeidet av Nils Sletta. Nils Sletta har nå gjort levende en rekke karakterroller siden han kom til teateret i 1969 og det er forståelig at han har arbeidet seg ned i denne teksten med de utfordringer den innebærer. Her får vi presentert noe av Dostojevskijs filosofiske betraktninger og synspunkter på ulike livstemaer. Dostojevskij presiserer at dette ikke er en selvbiografisk tekst, til tross for at hovedpersonen sies å være ca. 40 år, noe Dostojevskij selv var på denne tiden. Teksten er en monolog hvor den navnløse hovedpersonen, en tidligere kanseliansatt, presenterer seg på en uhyre selvutleverende og ransakende måte. Den første tekstdelen er interessant og utfordrende tekst. Så følger deler hvor han refererer møter med tidligere skolekamerater, venner, hva som blir sagt og gjort samt hans betralkninger og tanker om dem og seg selv i disse sammenhenger. Sletta formidler de ulike figurenes karakter med stor letthet og enkle virkningsfulle nyanser. Det samme gjør han når han formidler samtalen med en prostituert kvinne. Han har en glimrende karakteristikk i blottleggelsesprosessen av denne tidligere byråkraten som i hovedsak så det som sin oppgave å plage og lage vanskeligheter for de som henvendtre seg til ham. Det er dette som blir hovedessensen i den drøyt timeslange monologen, dyptpløyende, selverkjennende og full av svart humor som gjør at man sitter og småhumrer av dette dypt alvorlige stoffet hvor han fjerner lag på lag og gir stadig nye eksempler på hvor selvsentrert, selvhevdende, hensynsløs og ynkelig han er. Dette er en teateropplevelse som gjør dypt inntrykk og det er sjelden man opplever en scenekunstner som formidler et slikt stoff med et slikt register og innlevelse. |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
