|
 |
 |
 |
|
|||
En digresjon for den evige sjømann |
|||
 Lasse Kolsrud: en sjømann, foto: Tove K. Breistein |
Prøvesalen på Det Norske Teatret er forandret til barlokale med småbord og farvebelysning.
Serveringen begynner 30 minutter før forestillingen.
Scenen entres av jazz-skatt'ene Lasse Kolsrud med gitar og Eivind One Pedersen akkompagnerende på trekkspill. Så synges og spilles en kort intro til forestillingen om historien til sjømannen Lauritz Moe. Vi får vekselsvis presentert tekster som gir tilbakeglimt til barndomsopplevelser, ungdomserfaringer og voksenliv som sjømann utfylt med populærsanger innen ulike genre fra perioden 60- og 70-årene. Skissene er ofte fylt av vemod og ømhet men også barokt groteskt humoristiske. Dette fortelles med ro, humor og ironi. Hovedtrekkene i første del av historien dreier seg om den lille gutten som opplever at faren drar til sjøs for ikke å komme tilbake, og som siden selv drar på sjøen for å finne ham. Etter pause endrer forestillingen karakter og vi får presentert en skisse til Lauritz Moes planlagte musical Den Store Hevnen. Her får vi parodier på operasang, auditions, parallellført med Homers Odyssen sett fra sønnen til Odyssev, Telemakos, hvor oppgjør og hevn er gjennomgangstemaet. Her følger brokker av tilbakeblikk av ofte følelsesmessig vanskelige situasjoner som fører til et tragisk klimaks. Stoffet er ispedd vise- og bluessang. Lasse Kolsrud står alene på scenen som skuespiller og sanger, noe som i utgangspunktet kan være krevende. I store deler av forestillingen bærer det skuespillermessige uttrykket. Men i de mest dramatiske sekvensene i siste del har han problemer med å mestre det tragiske uttrykket. Av sangene som spenner over et stort register, blir de rolige balladene og visene best fremført. I de røffere blues-låtene mangler stemmen noe av den selvfølgelige desperasjonen. Eivin One Pedersen er en drivende musiker som hele tider er tilstede og aktiv. |
||
Grete Nordtømme
|
|||
