 |
 |
 |
 |
|
|||
Måken |
|||
|
|
Svenska Riksteatern hvor Lars Norén er kunstnerisk leder gjester her med et par forestillinger. Her inviteres vi i rammen av en leseprøve til Tsjekovs Måken hvor Lars Norén har hatt regien. Skuespillerne på rekke hilser publikum, musikk spilles og det danses. Dette regigrepet hvor vi går frem og tilbake i Tsjekovs tekst, dels lest, så spilt, mestrer denne veltrimmete gruppen av skuespillere strålende gjennom hele første del og et stykke ut i andre. Det er flere totale brudd som så går over i spillesekvenser som engasjerer og river deg med. Dette er bemerkelsesverdig finstemt og profesjonelt gjort av ensemblet. Dette er en krevende spillestil fordi man så ofte bryter inn i hendelsesforløpet. Dansescenene fungerer både avspennende og samlende med en underliggende humoristisk vri. De ulike rollene blir i hovedsak tolket med dybde og energi. Konfliktene, leden og livsangsten trer tydelig frem. Spesielt Chatarina Larsson som Arcadia, den berømte skuespiller, og mor til den voksne sønnen Konstantin - Björn Bengtsson - leverer her en rolletolkning som spiller på hele registeret, fra overtalende innsmigrende sjarm til selvavslørende egosentrisme og totalt mangel på innsikt i forhold til sin nærmeste familie. Björn Bengtsson står beinsterkt mot henne i sin tolkning av den kjærlighetshungrende avviste sønnen som skriver dramatikk og ønsker å brøyte nye veier innen teateret. Imponerende inntil sluttfasen hvor angsten og fortvilelsen før selvmordet ikke når sterkt nok ut. Forestillingen varer i nesten tre timer og mot slutten mester ikke alle å formidle det fortettete dramatiske stoffet, noe som medfører brudd i den dramatiske linjen og at sluttsekvensen punkteres noe. |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
