Blodig Macbeth i krigens tid

Joda, assosiasjonene er der. Det er umulig å unngå og ikke tenke på Kosovo-krigen med denne teateroppsetningen. Milosevic er ingen Macbeth, plottet er på langt nær det samme, men volden, råskapen og krigens umenneskelighet er der. Her er til og med flyktningen fra Pristina på plass med kofferter og reiseutstyr: som den skotske legen på flukt fra Lady Macbeths bloddryppende mareritt.

Derfor blir Stein Winges oppsetning et tankevekkende innlegg i diskusjonen om makt, krig og det å drepe andre mennesker. '...tida oppsøkjer verket, dessverre.' skriver teatersjef Vidar Sandem i programmet. Det er andre gangen denne sesongen at Stein Winge griper fatt i Macbeth-problematikken: i januar satte han opp Sjostakovitsj-operaen Lady Macbeth fra Mzensk ved La Monnaie i Brussel.

Stein Winge og scenografen Kari Gravklev har omskapt det store rommet på Scene 2 til en stor åpen arena. Publikum sitter benket rundt, klemt opp mot veggene på alle fire kanter. Noen luker i gulvet, entreer fra alle kanter av arenaen - men ellers ingen kulisser og et fåtall av rekvisitter. Alt foregår i det store rommet og det er dette konseptet som gjør at det fungerer som en helt anerledes forestilling. Her skapes både avstand og nærhet. Vi flyttes i dimensjoner og handling etterhvert som krigsteateret skrider fram. Ordet og de enkelte skuespillerprestasjonene får mindre betydning, og derfor skjemmer det ikke oppsetningen at enkelte roller er heller tynt besatt. Shakespeares lange tekststykker blir ofte mer illustrerende enn fortellende, og bra er det for enten er Edvard Hoems oversettelse uklar eller så har enkelte skuespillere problemer med diksjonen.

Det er ikke til å unngå og framheve Jan Grønli og Anneke von der Lippe som herr og fru Macbeth. Begge spiller overbevisende, som kalde planleggere og utøvere av mord, som tyrannen og den som egger tyrannen og mot slutten i de marerittliknende scenene som hjemsøker de som har blod på hendene.

Vi må også framheve Ståle Bjørnhaugs Macduff, Nils Slettas grufulle Seyton og Ingunn Øyen som den ene heksa og Lady Macduff. Sverre Bentzen gjør også overbevisende innsats i dobbeltrollen som en av heksene og portneren. I sistnevnte rolle opplever vi et lite 'winge'sk' gags midt opp i bloddampen: han går ut av rollen og begynner en diskusjon med suffløren.

Stein Winge lar heksene drive fram mye av handlingen. Særlig opprivende blir scenen hvor de ruller Macbeth rundt i blodet fra den myrdete Banquo - Lasse Kolsrud - en scene som ender opp med brennende heksering og seksuelle eksesser. For eller imot Stein Winges bruk av effekter, gjennom slike regigrep skaper han uhygge som etser seg grøssende inn hos oss. Det er krigens og drapenes uvirkelige uhygge som kastes inn over oss og som får oss åndesløst i to og en halv time uten pause til å følge dette bloddampende dramaet.

Lukene i gulvet kan åpnes i nesten hele lengderetningen. Dermed fungerer de også som skyttergraver. Med effekter lånt av Kurosawa løper krigerhærene fram og tilbake med hevete lanser.

Dette er grufullt og tankevekkende teater. Det sier noe om tiden rundt oss - og tragedien på Balkan som utspiller seg rett foran øynene våre og som vi også har et ansvar for. 'Det følger ulykke med å spille Macbeth', sier Stein Winge og viser til engelske teaterfolks fordommer mot 'the scottish play'. Men man kan ikke anklage hverken Shakespeare eller instruktøren for å ha forårsaket tragedien på Balkan. Derimot blir oppsetningen et meningsfyllt og kraftig innlegg mot all krig og råskap. 'Så grufullt', sier forbipasserende ungdom til fargebildet av Jan Grønli der han bades i blod av heksene.

Det er akkurat hva det er. Grufullt, opprivende. En kommer ikke uberørt ut av teateret.

Kjell Moe