|
 |
 |
 |
|
|||
Rått og virkelighetsnært teater |
|||
|
|
Tennessee Williams skrev Not about Nightingales - Ingenting om nattergalen - rett før krigen. Det bygger på en virkelig historisk hendelse i 1938: flere fanger var blitt torturert til døde, brent levende, etter et fangeopprør mot den heslige maten som ble servert i fengselet. Først for to år siden hadde dette stykket urpremiere på National Theatre i London etter at Vanessa Redgrave hadde funnet manusutkastet. Denne oppsetningen er en av de aller første etter London-premieren og den første i Norden. Det hadde sine grunner til at den unge dramatikeren ikke fikk framført sitt fjerde skuespill i den tids USA. Stykket er sjokkerende sterkt, det går rett inn i virkelighetens samfunn med holdninger det er lett å kjenne seg igjen i, den gang som nå. Klimaet for slik kritikk ble ikke bedre under McCarthy-tida etter krigen. I dag kan man kanskje si at 'slikt ikke skjer lenger', men rapporter om straffeutmåling og behandling av fanger i USA sjokkerer oss fremdeles, langt inn i det neste årtusen. Det er ikke uvanlig å høre beretninger om vold og mishandling av fanger. Fangeopprør mot uverdige forhold tilhører nærmest dagsordenen. Man kan kanskje hevde at det amerikanske samfunnet er ekstremt når det gjelder sitt forhold til straff. USA opprettholder ennå en barbarisk dødsdom - men hvordan er det med holdningene? Selv om fanger ikke så åpenlyst blir torturert eller brent til døde her i Norge, er det ikke så vanskelig å oppdage hvordan holdningen til straff er preget av ønsket om hevn. Kriminelle skal straffes, ikke hjelpes, og blir følgelig behandlet som annenrangs mennesker. Derfor er Tennessee Williams' stykke aktuelt samfunnsteater som har noe å fortelle oss om vår protestantiske hevnfølelse også i dag. Det er nærliggende å sammenlikne med fjorårets oppsetning av Lars Noréns Personkrins 3.1. og Oslo Nye Teaters Tater. Begge stykkene setter et ubehagelig søkelys på våre holdninger til det vi vet er der, men som vi ikke vil se og helst unngå: hvordan er det med de som er falt utenfor vellykketheten, hvordan er det med de kriminelle, narkomane eller de som er født med annet blod i årene? Sammenlikningen med den seks timers forestillingen med Lars Norén på Det Norske Teatret er aktuell på flere punkter. De er ensemblestykker, går rett inn i samfunnsdebatten og det er i hovedsak det samme ensemblet som framfører dem. Det Norske Teatret har fått en stamme av unge skuespillere som mestrer utfordringen uten overspill og teatralskhet og spiller teater med fast forankring i en nærgående realistisk stil. I tillegg har mellomgenerasjonen av skuespillere fått utløsning for sine talenter i et slikt tett ensemble. For det er ikke småtterier Det Norske Teatret kan by oss. Fra første stund av tar denne forestillingen nakketak på oss og vi undres på hvor dette skal ende. Ender det i overspill? Det holder helt til mål. Og mer enn det, forestillingen tar tak i oss på en slik måte at vi ikke kan forlate teateret upåvirket av det vi har sett. Virkemidlene er sterke, voldsscenene sjokkerer oss og det vi hører og ser er ikke akkurat noe for sarte sjeler. Men det river opp i oss på en slik måte at opplevelsen blir sittende. Vi får trøste oss med at det bare er teater vi har sett - hvis det ikke var for at ord fra dagens debatt klinger oss ubehagelig sterkt i ørene. Er det ikke en Kristin Devold eller Carl I. Hagen vi hører snakke om straff og hevn - og fri til folkedypets dypt barbariske og primitive øye-for-øye, tann-for-tann holdninger? Det er en sterk og tett forestilling Alexander Mørk-Eidem har laget. Hovedvekten ligger på et ypperlig ensemblespill. Med et lite unntak gjøres det store individuelle prestasjoner fra scenen. Der vi er litt forbeholdne er Ola Johan Skjelbred-Knudsen i den viktige rollen som stykkets unge hovedperson som vi ikke syntes helt fikk fram den vanskelige balansegangen mellom det å være direktørens yndling og samtidig brennende hatefull mot systemet i sitt spill. Men dette er for småplukk å regne, for både hans prestasjon på scenen og de øvrige medvirkende forøvrig tar tak i oss på en mer enn engasjerende måte. Stykket består av en hel del enkelscener. Nesten filmatisk er det bygget opp med raske skift fra den ene scenen til den andre. Disse kuttene ville normalt være uspillelige på en scene i en helhet som forestilling men på Det Norske Teatret er dette løst på en fremragende måte. Celledører fyker opp og slamrer igjen hele tiden. Svart-hvitt film kjøres på dekorasjonen, lys og musikk representerer utenverdenen. Tempoet er kjapt. Vi får ingen tid til fordyping og ettertenksomhet, det kommer etterpå. Det er fremragende løst. Det er rått, voldelige teater rett inn i dagens virkelighet, like aktuelt i dag som for 62 år siden. Det er slik teater skal være. Det river opp i våre holdninger og fordommer. En ypperlig oppsetning på Det Norske Teatret! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
