|
 |
 |
 |
|
|||
November |
|||
|
Lars Noren i Kulturspeilet: - Personkrins 3.1.
|
Lars Norén slutter aldri å overraske oss. Ikke før er han ferdig med de rystende og nerveopprivende konfliktene i sin hotellfamilie før han blir samfunnsrealistisk og lager etsende og intenst dirrende teater som Personkrins 3.1. Men nå er han igjen ute på en ny bølge. Med urpremieren på November på Det Norske Teatret får vi den svenske dramatikeren fra en side vi ikke har sett ham før: som den drømmende og absurde dramatikeren. For her er det lite som minner om teater - i ordets egentlige forstand. Lite eller ingen vekt er lagt på handling, levende personer og situasjoner. Snarere befinner vi oss i et absurd drømmerike hvor vi undres: er disse personene levende eller ikke? Det er et merkelig stykke Lars Noren har skrevet. Det er ikke episk teater med personer og handling. I mesteparten av de syv kvarterene forestilingen varer står de fire skuespillerne fryst fast og fastlåst i posisjoner, og det er lite bevegelse i scenebildet. De fabulerer om ting de ikke rekker inn i, ikke forstår - kva er det? som Bjørn Floberg nesten inntil kjedsommelighet lirer av seg - og minner fra et liv som er levet. Sakte bringer de oss til overflaten. Det er kanskje i et slags dødsrike de befinner seg, to som har omkommet i trafikkulykke, en som har skåret over pulsåren og en som har helt bensin over seg og brent seg levende ihjel: - Det tok 15 minutter! Hun med pulsårene synes han stinker, brent kjøtt lukter vondt. De er vevet inn i hverandres tidligere levende liv på forskjellig vis og mot slutten av stykket blir Norén en tanke litt mer konkret og realistisk. Men det forhindrer ikke at dette stykket foregår på et absurd plan. Det er mer Beckett og Ionesco vi opplever enn realisten og dramatikeren Lars Norén. Attpåtil er dette til tider morsomt. De absurde situasjonen og replikkene smeller imot oss og vi er nødt til å trekke på smilebåndet. Men noe underholdende stykke er det ikke. Dertil er det altfor stillestående og krevende. Jeg oppfattet det heller ikke som noen filosofering over dypere spørsmål i livet og eksistensen. Lars Norén sier at stykket er første del i en trilogi om døden. Hva er døden? Når døde vi som tiåringer? Her blir han konkret framfor fabulerede og søkende. Lars Norén har skrevet et femtitalls stykker for scenen. Han er Sveriges ubestridt ledende dramatiker og kanskje den internasjonalt mest oppførte av ikke-angloamerikanske dramatiker i verden i dag. Sånn sett kan man kanskje si det var en internasjonal begivenhet vi opplevde på Det Norske Teatret i går. Men hvor denne kommende trilogien om døden vil stå i hans samlete produksjon, har vi ingen mening om. Stykket tok oss på ingen måte slik som Personkrins 3.1. Som grunntema og i innhold er de totalt forskjellige. Teater kan også fungere bra ved å være stilisert og surrealistisk. Men her har man valgt en sceneløsning som ikke fungerer helt. I stedet for å framstå som kammerspill er hele det store rommet på Scene 2 valgt. Tilskuerne får såvidt plass innved den ene kortrveggen. De fire skuespillerne makter ikke å fylle dette rommet og kontakten med tilskuerne uteblir. Kunstige plastiske bevegelser løser ikke dette, selv om vi nok antar at unge Kjersti Stubø vil komme ut av forestillingen med god kondis etter all sin rundløping. Det er snarere i det absurde og dels surrealistiske at dette fungerer. En scene som gjør inntrykk er når de fire skuespillerne setter seg på publikumsplassene og illuderer at de ser teater. På premieren opptrådte den vanvittig morsomme situasjonen ved at Kjersti Stubø fikk kontakt med og begynte en stillferdig kommunikasjon med sin sidemann, publikummeren. Lars Noréns tekst er sterk - absurd surrealisme eller ikke. Mot slutten av forestillingen tar replikkene tak i deg. Tross sin absurde karakter tar likevel stykket tak i deg, først og fremst i kraft av replikkene. Vi blir ikke upåvirket selv om vi neppe kan assosiere oss med situasjonen skuespillerne befinner seg i. Det er nyttesløst å bedømme rolleprestasjonene, for her leveres ingen roller i tradisjonell forstand. De fire skuespillerne er nødt til å opptre 'nakne', blottet for teatralt spill - og dette mestrer de bra. Oppsetningen markerer også Bjørn Flobergs tilbakekomst til teatret. Han er den bærende personen på scenen gjennom sin tause mimikk. Ole J. Skjelbred-Knudsen og Kjersti Stubø holder seg også til en framføringsstil som er ren og enkel mens Britt Langlie enkelte ganger bikker over til å bli teatral. Lars Norén har selv iscenesatt dette stykket. Det merkes at det har vokst fram i prosessen med skuespillerne. Men hva skulle de med det store rommet? |
||
|
Kjell Moe
|
|||
