Brennende og engasjerende teater

foto: Leif Gabrielsen

foto: Kjell Moe/Kulturspeilet

Bjørn Melander, foto: Kjell Moe/Kulturspeilet

Oppsetningen av Personkrins 3:1 er en forestilling med så sterkt budskap og så ypperlige skuespillerprestasjoner at den uten tvil fortjener betegnelsen høstens oppsetning i Oslo.

Det er også en kjempeforestilling i enhver forstand. Med to pauser tar den nærmere seks timer å spille. Det tjener oppsetningen og Noréns tekst til all ære at man kommer ut av teateret endevendt og maltraktert, men ikke sliten og likegyldig. Godt teater har alltid den egenskapen at det gjør noe med deg. Denne forestillingen gjør det.

Tro heller ikke at det er seks timer med Norén slik vi har vært vant med ham til nå. Her er det innadskuende og introverte forlatt framfor et sosialrealistisk perspektiv nærmest etter mønster av 70-tallets politiske teater. Men det er langt unna det endimensjonale og forklarende plakatteateret. Forestillingen tar tak gjennom Noréns mesterlige tekster og sterke dramatiske nerve. Det er teater i beste forstand, en forestilling som 'treffer deg som et knyttneveslag i mellomgulvet', som den svenske politikeren Mona Sahlin uttrykte det.

Den døende klassen

Lars Norén tar med denne forestillingen definitivt steget vekk fra det som har vært hans varemerke til nå: den personlige konflikten som gjerne kretser rundt den alkoholiserte og dominerende faren, den oppofrende moren og de to sønnene - slik vi kjenner 'hotell'familien fra stykker som Natten er dagens mor og Kaos er Guds granne. Nå går han ut i samfunnet, vil avsløre, engasjere og skape debatt. Han har et politisk budskap, om den døende klassen - Morire di Classe - som han sier, og stykket er første del av en trilogi.

Døden er et gjennomgangstema. Umerkelig hører vi pulsen av hjertebank mens vi setter oss. På et bord på scenen lyssettes noe som kan være en uformelig kjøttklump, men som viser seg å være et hjerte. Stykkets budskap er humanisme, det er et forsvar for mennesket og verdigheten.

Stykket er breddfullt av humor. Ofte opplever vi tekstlige perler som kaller på smilebåndet selv i all elendigheten.

Provoserer oss

Nordens fremste nålevende dramatiker - kanskje er han stor nok til å gjøre selv Strindberg og Ibsen rangen stridig - har provosert mye i året som er gått. Dette stykket som hadde premiere i fjor, vakte stor debatt. Mindre rabalder ble det ikke da hans nyeste forestilling framviste to levende nynazister på scenen i rollene som seg selv. De spilte teater på Svenska Riksteatern på permisjon fra fengslet. På turneen benyttet de friheten til å gjøre et bankran, og to politifolk ble drept.

Der er dagens filleproletariat Norén skal skildre. Han skal vekke oss, vise at de også er mennesker - uteliggerne, heroinistene, horene og gatetiggerne - alle de som tilhører Morire di Classe. Der trenger han effektivt og nærværende inn til oss og skaper et budskap om at vi ikke skal være likegyldige til de vi møter på gata. Det er samfunnet og våre holdninger som har skapt problemet, junki'en er ikke et resultat av seg selv.

Carl I. Hagen

I Sverige lot Lars Noréns forestillingen munne ut i en innspilt utskjelling han leste på tape av svenske politikere og kulturetablishment - Ingemar Bergman og Dramaten i særlig grad. I Norge er heldigvis denne sekvensen utelatt. Stykket står seg mye bedre på egne ben, uten denne belærende pekefingeren. Men i den norske oppsetningen savner vi kanskje den lille prikken over i'en som hadde gjort oppsetningen virkelig farlig: de populærpolitiske uttalelsene av den lettvinte og folkeforførende arten om 'personlig ansvar' og 'sy puter under armene på folk'.

Vi kunne gjerne hatt noen levende sitat fra herværende valgkamp og en Carl I. Hagen eller Jan P. Simonsen innspilt på tape som avslutning. Det hadde føltes helt riktig uten at det hadde vært for forklarende. Når vi har politikere som lever av og spekulerer på elendigheten, som får sin oppslutning nettopp fordi det finnes så mange gatetiggere og narkomane kriminelle, må de også finne seg i å 'ta ansvar' for sine uttalelser. Eller er de for interessert i at 'elendighets'bildet opprettholdes og at ingen forebyggende og langsiktige tiltak iverksettes for å bøte på problemet?

Fremragende tekst

Hva skaper godt teater? God tekst er en av forutsetningene. Lars Norén er brennende og intens, han skaper levende figurer på scenen. Vi tror på det vi ser og hører. Det er imponerende realistisk gjort og som med 70-åras politiske teater må han ha foretatt en grundig research på forhånd.

Dernest må det være en bærende dramatisk ide. Det er ikke mye handling i stykket, vi presenteres mest for et omfattende galleri og stykket består av en lang rekke enkeltscener som skal tale for seg uten at det bør være den store sammenhengen mellom dem. Stykkets dramatiske ide er elendighet og atter elendighet. Vi dras ned i gørra, spyet og kanylene - og vender ikke likegyldig opp igjen.

Glitrende skuespillerkunst

Den tredje faktoren er ikke minst viktig: fremragende skuespillerprestasjoner. Over hele linja presteres det ypperlig spill, det er ikke noe ujevnt besatt noen steder og alle i det store ensemblet fortjener ros for sin innsats på scenen.

Her kan det nemlig fort snubles. Vi tenker med gru på hvordan denne oppsetningen ville ha blitt med teatrale skuespillere. Faren for overspill og utadvendthet ligger så nære at det er imponerende at ensemblet greier å styre unna hele veien. Nettopp fordi rollefigurene er så levende framstilt engasjeres vi.

Marianne Krogh

Særlig må vi framheve Marianne Krogh som den gale kvinnen. Hun bærer mye av oppsetningen som en slags gjennomgangsfigur som også går ut av rollen og i commedia del arte-stil henvender seg til publikum: er det noen vits i å spille et stykke som dette?

Instruktøren Bjørn Melander har fått det beste ut skuespillerne og prestasjonene på scenen er god grunn alene til å se dette stykket. I oppsetningens annen del faller intensiteten noe, kanskje også fordi Norén begynner å gjenta seg selv. Stykket kunne med fordel ha tjent litt på ytterligere oppstramming.

Det er så ordentlig gjort. Når rollefigurene skal være i rus - noe de ofte er - bikker det ikke over.De blir naturlig langsomme og sløve, men ikke for narkomane. Typen av rus er også markert. Så skifter setting, de er i abstinens-helvettet og uttrykk og karakter forandres.

Landets beste ensemble

Fremragende utført, vi har nesten ikke ord for det vi opplevde på scenen. Det Norske Teatret viser med denne oppsetningen at de eier et ensemble som i de beste øyeblikk kan være det beste i landet, nærliggende hundreårsponduser tatt i betraktning.

Du kommer ikke uberørt fra en forestillng som denne. Men du må tåle all den elendigheten som vises på scenen, sprøyter stikkes til stadighet, søpla flyter og du føler stanken fra blod, urin og dritt.

Poetenens folkefront

Sjelden blir du beveget som dette av en teaterforestilling. Den angår og den tar opp problemstillinger du møter med en gang du går ut i høstmørket. Nytter det å gjøre noe? Javisst, 'poetenes folkefront' er på marsj. For noe av det som også festet inntrykket var at Det Norske Teatret hadde latt Stein Lillevolden skrive en meningsfullt innledningstekst til programmet.

Likegyldige har vi ikke lov til å være.