|
 |
 |
 |
|
|||
Keisaren av Portugalia |
|||
|
|
Storsatsingen til Det Norske Teatret i høst er musicalen Keisaren av Portugalia etter Selma Lagerløfs roman. Den ble vist i Malmö i vinter og det er Mikael Wiehe som har satt musikken til den. Dette er en av grunnene til å se forestillingen. Den andre er å oppleve Hilde Gjermundsens debut på en profesjonell scene. Hun kommer rett fra teaterutdannelsen og dette er hennes første store oppgave etter endt skolegang. Hun er en scenepersonlighet vi vil oppleve mye av - og mye stort - i årene som kommer. Bare det berettiger å se henne i den første store rollen hun har. Hun opptrer i rollen som Klara, datteren av husmannen og sliteren som overvelder henne med så mye omsorg og kjærlighet at det blir hans undergang. Hun mestrer rollen uten vanskeligheter, synger svært godt og beveger seg uanstrengt i scenerommet. Kontakten hun umiddelbart får med publikum forteller oss at hun er en skuespiller med intuitiv evne til å treffe det det dreier seg om i teatret. Den andre grunnen er Mikael Wiehes musikk. Riktignok gjøres det store overgrep mot den, men den framstår i lange øyeblikk som akkurat det vi vil huske ham for. Det er lett å knytte båndene tilbake til hans tid i Hoola Bandoola Band. Men det er her problemene oppstår. Han skriver rockebasert musikk, ispedt sartere sider av visesang. Det Norske Teatret lar sin faste musikkarrangør og orkesteransvarlig Egil Monn-Iversen ta hånd om tonene. Det går alldeles galt. Allerede i åpningen skjærer det seg fullstendig med å legge inn strykerklang som er mistilpasset og helt uten mening. Når man anvender seg av string ensemble må man også passe seg for ikke å gjøre elementære feilgrep. Her beveger klangbildet seg i paralellakkorder, og det låter alldeles grusomt for tilhørerører. Det blir også svært dyssende og kjedelig. Selma Lagerlöfs historie har i utgangspunktet et sosialt aspekt. Det dreier seg om fattigfolk som må slite for føda, griske jordeiere og sosial nød. Oppsetningens gjennomgangssang heter Fri som har dette som utgangspunkt i teksten. Sangen er fengende og besnærende. En opplagt 'hit' for å si det slik. Derav følger også Claras beslutning om å dra til den store byen, søke arbeid og derved tjene nok penger til å redde familien der hjemme. Hun ender i prostitusjon mens faren havner i galskap som en slags 'keiser' i et drømmeland hvor jenta hans er 'keiserinnen'. Drømmesekvensene i annen akt som skal skildre denne galskapen har et visst spenn over seg. Vi likte også den kjappe handteringen av tekst, dans og musikk før pause. Men forøvrig må vi si at dette stoffet blir for tynt. Dramatiseringen til musical er ikke hundre prosent vellykket. Noe må manus og dramaturgi ta på seg skylden for, men helt energisk i kjent stil er dessverre ikke regien til Carl Jørgen Kiønig heller. Lasse Kolsrud som faren Jan blir oppsetningens vektigste rollefigur. Han imponerer med sin tyngde og beherskelse av rollen som husmannen, sliteren og den som ikke greier å mestre sin store kjærlighet til datteren. Britt Langlie som den gale Tull-Ingeborg har også sine store øyeblikk. Ingen stor musical-oppsetningen men det finnes i hvert fall to gode grunner til å se denne forestillingen. Litt mer erfaring og kjapphet etterhvert er å håpe på! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
