|
 |
 |
 |
|
|||
Beckett på Det Norske Teatret |
|||
|
|
For en Beckett-elsker som undertegnede er det gledelig med ny oppsetning av en dramatisering av flere av Beckett's kjente og mindre kjente tekster. I første del - Teater 1 - møter vi Tom Tellefsen i den nedslitte rullestol med stokk og den felespillende Sigve Bøe som den blinde. Dette er en svart men allikevel frydefull humoristisk tekst. Møtet mellom A og B, tilnærming og avvisning, ønsker og korte riss av tidligere levd liv, kommer nær oss. Tellefsen gjør som alltid et dypt inntrykk i sin tolkning. Sigve Bøe er mere ujevn. Han mestrer noe av formidlingen av sin figur (A), men han mangler indre tyngde. I neste scene møter vi Ulrikke Greve, både i dialog med sine egne tanker og med stemmen av sin mor lest av Ragnhild Hilt. Dette blir også noe skiftende i inntrykk. Greve mestrer bare delvis å formidle denne utsatte kvinnens tragiske livsforløp. Ragnhild Hilts stemme er nær og formidlende. I følgende scene - Spel uten ord - med Sverre Bentzen og Tom Tellefsen, får vi oppleve Beckett på det kosteligste. De to ligger som bylter på scenen innhyllet i sekker hvor først Bentzen krabber ut, ber, ifører seg sine klær, sleper den andre rundt, kler av seg og kryper inn i sekken igjen. Så kryper Tellefsen ut og utfører sitt morgenrituale med en mesterlig sans for de små og virkningsfulle elementer, humoristisk og underfundig. Så sleper han Bentzen i posisjon og slik fortsetter det. Siste del - Siste Bandet - er med Tom Tellefsen hvor han sitter omgitt med esker fylt av lydbånd hvor han har snakket inn sine tanker og betraktninger om sitt liv opp gjennom årene. Her formidler Tellefsen en eldre mann som ved hjelp av lydbåndene går tilbake i tid, opplever på nytt, kommenterer, reflekterer. Spesielt én opplevelse i samvær med en kvinne vender han stadig tilbake til, og her oppleves den sterkeste formidlingen i løpet av kveldens forestilling hvor Tellefsens stemme på bånd uttrykker en så nær og var følsomhet at han tar deg inn i handlingen. Dette er noe man nesten aldri opplever på teater. |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
