|
 |
 |
 |
|
|||
....og det er Julie som frir |
|||
|
|
Romeo og Julie er et av de mest spilte stykker i teaterlitteraturen. Det finnes en rekke versjoner for film, opera og ballett. Shakespeare skrev dette i ca. 1595-96, basert på en gammel italiensk historie fra middelalderen. Temaet som blir dramatisert er den nedarvede fiendskapen mellom to familier og den umulige kjærligheten mellom to unge. Dette er en problematikk som dessverre fortsatt er høyaktuell i mange sammenhenger. Dette er elementer som den svenske instruktøren Ronny Danielsson har valgt å poengtere. Forestillingen begynner med en frontal presentasjon av de to familiene Capulet og Montague i farvesterke overdådige kostymer, Capulet i rødt og Montague i blått. Handlingen tar oss rett inn i en karnevalsfest med dans, drikk og lek og ablegøyer. Men stadig braker de unge representantene fra begge familier sammen i ordkløveri, provokasjoner og fektekamper. Fyrsten i Verona har forbudt dette og har innført dødsstraff for deltakelse for på denne måten å hindre flere drap. Romeo, Øyvind Gran, er i utgangspunktet forelsket i Rosalind men når han oppdager Julie, Andrea Bræin Hovig, som han ikke vet hvem er, er det kjærligheten han møter. Deres møte blir skildret i fine nyanser og i sterk kontrast til alt bråket og levenet de andre setter i gang. Blant annet benyttes frosne still-scener som forsterker dette. Stilfullt gjort! Det samme oppleves i den sentrale balkongscenen som i denne oppsetningen består av en stor gjennomsiktig boks av plexiglass. Julie fremfører sine tanker og følelser mens Romeo iakttar henne og formidler sine drømmer og håp. Så møtet - fin-nyansert og varmt spilt med ungdommelig iver, glede og nerve betror de hverandre sine følelser. Shakespeare's tekst står fjellstøtt fortsatt - og det er Julie som frir! Det er dessverre i hovedsak dette som fungerer i forestillingen i de enkle partiene hvor skuespillerne og teksten står i fokus. Store deler av forestillingen blir destruert av dundrende lydkulisser som dreper muligheten for et medlevende engasjement hos publikum og punkterer i utgangspunktet sterke scener med effektmakeri. Shakespeare's tekst er så sterk og handlingen så variert og kraftfull at dette virker mot sin hensikt og dreper alvoret og drivet. I flere scener blir det kun en insistering på at noe er forferdelig uten at det følges opp følelsesmessig. Jorunn Kjellsby som Julies amme er en engasjert og aktiv skikkelse som når ut med både sin kjærlighet for Julie og sin fortvilelse og sorg. Dette i motsetning til flere av de andre hovedpersonene som er ujevne i sine rolletegninger. Ordene insisterer men inderligheten mangler. Andre elementer som blir slitsomme ved sine stadige gjentakelser er fektescenene mellom fiendene hvor det farlige ikke blir formidlet. Det blir fakter.... Mot slutten drar det seg til, dramatikken tetner og scenene med Julie og munken - Jon Eivind Gullord - er sterk. Det samme med scenen mellom munken og Romeo. Møtet i gravkammeret er gitt en ny nyanse idet Romeo kysser Julie etter selv å ha tatt gift, våkner hun og i disse få sekundene opplever de hverandre før han dør. Dette blir spilt med stor innlevelse og troverdighet. Det er beklagelig når det først satses på Shakespeare's Romeo og Julie at instruktør og musikksansvarlig ikke stoler på stykkets iboende dramatikk og tilfører bombastiske lydeffekter og ikke gir rom for ro og fordypelse. |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
