|
 |
 |
 |
|
|||
Sartres helvete |
|||
|
|
Det Norske Teateret fortjener sterk ros for sin satsning på sentral fransk dramatikk fra dette århundret. Det vi kjenner av fransk teater er stort sett Molière og dels Marivaux (som vi også har opplved på Det Norske nylig). Tidligere har vi fått se Claudel, Camus og nå er det dramatikeren og filosofen Sartre som står for tur, Stengde dører (Huis clos), som er skrevet i 1944. Marianne Krogh og Gjertrud Jynge i sine roller som kvinnene i Sartres stykke leverer begge nyansert og gnistrende godt spill. De gir disse ulike kvinneskikkelsene intenst liv og tilstedeværelse - i spennet mellom det erotiske og fortvilte. For meg viser Gjertrud Jynge nye sider ved sitt skuespillertalent, her som Ines - en kvinne som liker kvinner. Marianne Krogh er som alltid vibrerende og sikker. I denne rollen spiller hun Estelle, en kvinne som er helt avhengig av å bli sett. Per Schanning som Garcin - journalist, forfatter, redaktør - er skiftende og ujevn i sitt uttrykk. I perioder mestrer han samspillet med Jynge og Krogh men i store deler blir han for tam og karakterløs og står ikke sterkt nok mot kvinneskikkelsene. Alle ønsker noe av en av de andre - anerkjennelse, respekt, kjærlighet, erotikk - som den andre ikke vil gi men som blir brukt mot den enkelte i kampen. Jean-Paul Sartre har med Stengde dører beskrevet et mesterlig moderne helvete. Disse tre personene har sine spesielle forhistorier og er plassert sammen for å vise, utdype og virkeliggjøre hvordan de gjensidig representerer den enkeltes kontinuerlige helvete. Dette er helvetet uten forventete tradisjonelle fysiske pinsler. Yngve Sundvor, ansvarlig for regien, har gitt teksten en ramme som om skuespillerne er deltakere i et TV-show som presenteres enkeltvis med korte videofilmer før sin entre til utdrag av musikk av Joe Dassin. I tillegg vises også næbilder av de enkelte skuespillerne i dramatiske sekvenser på videoskjerm. Dette grepet er en anderledes måte å gå inn i dette stoffet på. Personlig mener jeg at den totale destruktivitet som er i Sartres tekst blir tildels underminert ved dette grepet fordi en får et tekniker-TV-panel, et publikum og en 'programleder'. Det får en ironisk distanse som fører til at Sartres uhyre sterke og nakne tekst mister noe av det fundamentale. |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
