|
 |
 |
 |
|
|||
Herlig teater! |
|||
|
|
Så herlig befriende og varmende kan teater være! Det Norske Teatrets oppsetning av Line Knutzsons Snart kjem tida er akkurat den rette medisinen å innta midt i snøslapset og mørketida. Her går man ut av teateret herlig oppstemt og i godt humør etter å ha opplevd en forestilling med virkelig snert i. Line Knudzon er danskenes svar på Lars Noren og Jon Fosse. Hun er et velkomment svar! Der de to andre herrer er mollstemte og skyldbelagte sprudler damen i vei på kav dansk og utleverer våre liv på en langt lødigere måte enn sine to mer internasjonalt berømte nordiske dramatiker-kolleger. Hun har slått gjennom som husdramatiker på Dr. Dante med dette stykket og vant den danske Reumert-prisen i1999. Hun står også bak stykker som Først bli’r man jo født, Torben Torben og De 4 årstider. Dr. Dantes spillestil er kjent for å være ekspressiv, rett på sak og er ikke så ulik det vi har møtt av dansk dogme-film og ny TV-dramatikk. Her er det slapstick og ablegøyer i massevis, men det er et sterkt innhold av alvor i stykket. Svært sterkt, for stykket tar for seg det store temaet TIDEN, at den bare går, at vi eldes og plutselig er vi 85 og 'knuttebarnet' 55 mens vi egentlig tror og oppfører oss som vi fortsatt er 30. Oppsetningen på loftet på Det Norske Teatret er en svært viktig pendant til det dystre alvoret som foregår i Lars Norens dødsrike i kjelleren. Det løfter oss og får oss til å gå i godt humør ut i vinternatten. Marit Moum Aune har tatt godt vare på stykket som instruktør. Hun styrer ablegøyene med kontroll og sørger for at det ikke tar helt av. Denne balansen mellom det alvorlige og det humoristiske gjør at det ikke faller platt i gags og påfunn. Hun sørger for at skuespillerne holder seg på jorda og ikke overspiller. Det er stramt gjort og stykkets alvorlige budskap når fram til oss. Men det kunne ikke vært foruten den sterke teksten som Line Knudzon gir oss. Her er det ramsalte og alvorsbetyngete replikker om hverandre - som "Er det noen som husker noe?" og "Hvorfor har ingen fortalt meg at jeg er frimerksamler / Det er ikke så lett å være gift med en frimerkesamler". Irene Reppen er tilbake på teateret med denne forestillingen. Hun er stram og passelig hysterisk i sin rolle som Rebekka, husmoren. Ingunn B. Øyen har et problem: hun er drivende god i rollen og i perioder kan hun helt overstråle resten av ensemblet med sitt eminente spill. Dessuten er hun utstyrt med en vanvittig utringing som bare må oppleves. Det er i denne blandingen, mellom stumfilmens slapstick og gags og det alvorlige budskapet, at denne oppsetningen har sin styrke. Ikke et øyeblikk ser vi Lasse Kolsrud dra på smilebåndet. Heller ikke Svein Roger Karlsen selv om hans skikkelse atskillig ganger kaller på medynk og latter. Svein Erik Brodal som 'knuttebarnet' må bare oppleves, mens Hilde Olaussen som hushjelpen benytter seg av alle stumfilmens tricks med sine kniver, blodige forklær og skyggekasting på dekorasjonene. Bare opplev Lasse Kolsrud i den korte sekvensen hvor årstidene raser forbi, det ene året etter det andre - fullstendig herlig! La gå at stykket falt noe helt mot slutten og at slutten ikke sitter som den skulle. En ting til: i stedet for å knote på riksmålsnynorsk bruker aktørene dialekt. Her går det på kav nordlansk, bredt østfoldsk og ikke minst syngende trøndersk. Et pluss! En varm og frodig oppsetning og ved siden av Falstaff årets sceneopplevelse til nå på Oslo-scenene. Få den med deg! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
