|
 |
 |
 |
|
|||
Lett og lys lek i skogen |
|||
|
|
As You Like It - Som du vil som det blir på Det Norske Teatret - er Shakespeare's kanskje lykkeligste stykke. Det handler om forviklinger, maskespill, rolle- og kjønnsbytte og ikke minst forelskelse og ung kjærlighet. Mot en bakgrunn av livets alvor - hoffet, dets intriger og maktkamper - foregår mesteparten av stykket som en lek i skogen, Ardennerskogen hos Shakespeare. Personene, særlig den stormforelskete Rosalind - Nina Woxholt - og hennes niese Celia - Ingunn Øyen - spinner sine nett, leker seg inn i spillet i spillet - og får andre forelskete par i kjærlighetens garn. Det hele ender lykkelig, alle får hverandre, familier gjenforenes og gamle fiender blir venner. Det er en fortryllende oppsetning Sven Sturla Hungnes har laget på Det Norske Teatret. Han og oversetter Edvard Hoem får godt fram den sprudlende magien i alle ordspill og lek med rim - Verden er en scene - og menn og kvinner o.pptrer her.. er fra dette stykket - og i denne oppsetningen utfolder Shakespeares tekst seg til fulle med all sin frodighet og språklige blomstrer. Oppsetningen er lys, enkel og betagende, vakker i den fysiske utformingen med prakfull scenografi - Even Børsum - og kostymer kreert av Ane Aasheim. Sistnevnte har kledt opp hoffet i de mest vanvittige kostymene, nesten a la Leningrad Cowboys framtoner enkelte av dem, absurde med sine plankesko og ekstreme hårsveiser. Det gir en stemning som kler stykket svært godt, uten at det blir for outrert eller burlesk. Farvene og lyset bidrar til å gi denne oppsetningen en atmosfære av lek, varme og ung kjærlighet. Det er bare å gi seg over, det er slik teater skal fungere på sitt beste! Den unge og livsbejaende kjærligheten er forestillingens tema. Nina Woxholt og Ingunn Øyen som de to unge niesene er virkelighetsnære, kåte og fnisende - men beregnende som alle kvinner. Vi tror på dem og lar oss fort forføre av deres naivitet, lettsinn og lyse ungpikesinn - men også av deres alvor når de skal gjennomføre spillet i spillet. Fra første øyeblikk de to entrer scenen bærer de mye av stykket gjennom sin opptreden. Erland Bakker er tilsvarende overbevisende som den unge Orlando. Også han er åpen, naiv - men uten å overspille. Vi synes nesten synd på ham der han hele tiden står tett ved sin elskede uten å vite at det er henne. Overbeviser gjør han også i brytekampen med fin kroppslig beherskelse og smidighet. Riktignok var kampen atskillig mindre spektakulær enn det showet som Lasse Lindtner og Bjørn Floberg gjorde ved Nationaltheatrets oppsetning av As You Like it i 1981. Men om styggemann-bryter Arild Fred Berg ikke hadde samme evne til å fly i lufta med spenstige hopp-kick, var kampen til gjengjeld lagt inn som et fribrytershow - og høstet gjennom det spontan applaus fra salen. Jan Grønli spiller narren Prøvestein som også blir et lykkelig offer for kjærligheten mot stykkets slutt. Over hele linja leveres det gode skuespillerprestasjoner. Vi falt særlig for en scene med det unge sauegjeterparet som badet og plasket i vann - bekken - som del av spillet. Men oppsetningen må få noe kritikk. Først og fremst fordi Det Norske Teatret med sin musical-tradisjon ikke helt makter å befri seg fra de trådløse myggene og mikrofonforsterking. Først skaper det en følelse av uvirkelighet når skuespillerne opptrer med disse kunstige kinnutvekstene. Dernest brytes faktisk en del av forestillingens magi og nærvær ved at dialogen enkelte steder blir mikrofonsterket. Skuespillerne viser jo at de mestrer tale og dialog på teaterets store scene. Stemmen deres bærer - og det skal den, for ellers har de ikke noe der å gjøre. Hva er da vitsen? Slik burde ikke forekomme i et stykke som dette. Riktignok ledsages oppsetningen av mye sang og musikk, komponert av Gisle Kverndokk. Men dette bør ikke begrunne bruk av mikrofon i rene talepartier. Teater er fysisk nærvær. Når stemmen blir en annen eller kommer et annet steds fra, kan vi miste kontakten med scenen. Det blir underholdning i stedet for innlevelse. Musical-preget kan til tider virke for pålesset, særlig mot slutten. Med sitt ypperlige utgangspunkt i kostyme, scenografi og ikke minst det prakfulle spillet til ensemblet og særlig de to niesene Rosalind og Celia (Nina Woxholt og Ingunn Øyen), burde det være helt unødvendig med slike ekstra effekter. Men det ødelegger på langt nær oppsetningen. Vi frydes over den ungdommelige kjærligheten, vi er villig med på løyene og forviklingene og fortrylles av ordmagien og leken. En vakker, lys og varm forestilling! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
