|
 |
 |
 |
|
|||
Sagga og tees, liksom |
|||
|
Dette var en befriende bok. Midt oppe i bokhøstens intellektuelle strabaser var det
herlig å få en bok i hånda som bokstavelig talt driter i litterære konvensjoner,
regler for dannet språkføring og hvordan man skal oppføre seg korrekt innen to stive
permer.
Her er det mye som er stivt, bokstavelig talt, fyll, dop, sex side opp og side ned. Men herlig skrevet i en forløsende gi-faen- holdning til alt og alle. Boka vrimler av slanguttrykk som til å begynne med blir problematiske. Men etterhvert er det overhodet ikke vanskelig å forstå denne blandingen av norsk, engelsk, pakistansk og slang. Vi følger en tyve års jentunge fra Homansbyen i den rette trassalderen hvor dop og sex og gerenelt livslede fyller dagen. Noen egentlig handling finnes ikke. Boka er heller en ekspressiv beskrivelse av denne jentas trasstilstand. Jeg likte stilen, rettframheten, som sagt gi-faen-holdningen og villigheten til å ta opp et språk og en uttrykksform som ikke er opplest og vedtatt i parnassene rundt Sehesteds plass. En brutal, mørk verden - nei. For under denne håpløse tristessen bobler det av liv og humør. Man kan umulig bli deppa av å lese noe sånt. Språket og uttrykksformen er grunn god nok. Selv om det som beskrives ville gi en pragmatisk kristen-protestant som Valgerd mer enn hakaslepp og varige sjokkskader. Bare én detalj: begrepet 'sagga' (hengeræv) som oppstår ca. fjorten ganger pr. side er ifølge de som har greie på det blant våre nærmeste, ikke 'in' lenger. Kanskje for to år siden, i hvert fart ikke i fjor, og på ingen måte i går i sentrale urbane strøk. |
||
Kjell Moe
|
|||
