|
 |
 |
 |
|
|||
|
|
|||
Jeg var endelig fri fra denne gale familien. Jeg hadde krabbet meg opp fra ungdommens gjørme og skitt. Alt som gjensto nå, var livet og døden. Det uvisse livet. Den visse død Med en pekefinger kan man skape en verden - Fyttefaen, gutt du stinker jo som en revefitte, sa han som velkomsthilsen. Jeg hadde gjennfunnet min far. I opphissed netter drømte jeg aldri om tunneler og kirketårn, jeg drømte at jeg lirket meg inn mellom Marlene Dietrichs hvite lår, for å penetrere hennes råtne melon med min harde fruktkniv Og nå vet jeg at livet er verdt å leve. Det var ikke gjørme og skitt, det var bare høytid og andakt. Øynene fyltes av tårer |
Dichtung und Wahrheit. Nå, hvordan kunne det være på en annen måte?
Memoarer kan aldri være helt sanne.
Nå er det ikke sannheten man er ute etter, men begivenhetene satt i perspektiv slik at de gir mening. Sven Delblanc er på jakt etter sin tidlige ungdom og pubertet, den dikteriske sannheten om dem, hvorfor han ble slik han ble. Det kan ikke bli annet enn en dikterisk gjennskapelse av fortiden - eller nettopp å skape seg en fortid, et i bunn og grunn dikterisk foretagende. Formålet med denne type memoarer er som regel å angi en slags vei mot noe, en forløsning, overgang fra et stadium til et annet. I Agner tar denne vei meget anslag av å være en via dolorosa med en frigjøring ved dens ende: Jeg var endelig fri fra denne gale familien. Jeg hadde krabbet meg opp fra ungdommens gjørme og skitt. Alt som gjensto nå, var livet og døden. Det uvisse livet. Den visse død. Døden er ikke kun en påstand, men høyst virkelig. Delblanc var døende av kreft mens han skrev Agner. Han var sterkt redusert og kunne bare skrive med en pekefinger på skrivemaskinen. Her får også Delblancs forløsning et anstrøk av romantisk storhet: Med en pekefinger kan man skape en verden. Dette sitatet stammer fra bokens siste kapitel og det er forfatterens selv som reflekterer over seg selv mens han dør - og skriver. Han skaper sin egen fortid med sin pekefinger, men det er ingen romantisert hendelse, og hverken litteratur eller religion trer inn som reddende krefter. All frigjøring er frigjøring fra helt konkrete tildragelser - fra familie, fra sult, fra påtrengende seksualitet, seg selv. Der han står ved bokens ende er det ikke en metafysisk forløsning, men en mulighet til et anstendig liv. Og livet var langt fra anstendig. Boken begynner med hans kaotiske oppvekst i Värmland, Hedeby, Sødertälje og andre steder som skilsmissebarn - hans mor var lærerinne og tok post der det lot seg gjøre i de vanskelig før- og krigsårene. Det var fattigdom og ydmykelser - især den manglende respons fra det annet kjønn når puberteten sprengte på som verst og en skamfull autoerotisme. Den unge Delblanc blir stadig minnet på at man ikke skal tro man er noe - janteloven gjaldt også i Sverige. Slekten Delblanc gjorde det slettes ikke enkelt for sine arvinger, især den unge Delblancs far Fred. Etter skilsmissen fallerte han som storbonde på Mölna og måtte flykte til Canada for å unnslippe sine kreditorer. Dit lokker han sin unge sønn hvilket er anliggende for bokens andre del. Etter en lang og strabasiøs reise møter han sin far på perongen i Winnipeg: -Fyttefaen, gutt du stinker jo som en revefitte, sa han som velkomsthilsen. Jeg hadde gjennfunnet min far. Men denne gjennfinnelsen blir et eneste langt frigjøringsforsøk, i dobbelt forstand; Både den tyranniske og halvgale faren og de usle kår som hersker i Canadas ødemark. De lever på sultegrensen mens de venter på hvetehøsten. I sin refleksjon over det han skriver karakteriserer han den sult han opplevet som en høyst reell sult med kun degraderende effekt på seg selv og faren; den er langt fra Hamsuns noble individualistiske sulteprosjekt den berømmelige vinteren i Kristiania. Unge Delblanc kjemper ikke kun for å holde sulten fra livet, men også sin far. Nå kunne mye bli skrevet om dette far - sønn forhold men tilskrekkelige skulle være å nevne at faren personifiserer all autoritet og undertrykkelse. Når unge Delblanc endelig greier å komme seg vekk fra farens mistrøstige gård er han endelig fri for sin far som har plaget ham opp igjennom oppveksten, og implisitt autoriteter. Dette viser seg i bokens siste del hvor det finnes enn så liten opprører i den kommende forfatter på gymnaset. Faren som aldri taklet motgang sank enda dypere ned i grandios selvforestillelse helt til han døde noen år senere, på flukt fra sine kreditorer også i Canada. Vel hjemme i Sverige, bokens tredje del, begynner Delblanc på Latingymnasium. Det er først nå literaturen begynner å spille en rolle, men den er stort sett en bekreftelse på Delblancs forståelige pessimisme. Han leser Leopardi, de franske moralister, Schopenhauer, Nietzsche - Gud er en ond demiurg som er indifferent til menneskenes ve og vel. Livsmotet og gleder er forårsaket av meget jordiske følelser, og ikke Freud og andre intellektuelle sysler: I opphissed netter drømte jeg aldri om tunneler og kirketårn, jeg drømte at jeg lirket meg inn mellom Marlene Dietrichs hvite lår, for å penetrere hennes råtne melon med min harde fruktkniv . Så meget for den åndelige utvikling. Men med farens død, og frafall av andre familimedlemer begynner livet så smått å ta til. Den ungen gymnasisast gjør det etter hvert ganske så bra og blir uteksaminert med preteris. Veien er åpen mot universitet og livet fremover. Dog, det er helt andre gleder som borger for livets mening; han opplever fire Sörmlandske piker under et nakenbad i juni ved Måsnarens sjø: Og nå vet jeg at livet er verdt å leve. Det var ikke gjørme og skitt, det var bare høytid og andakt. Øynene fyltes av tårer . Barndommen er over, det er den døende og livsmette forfatter som skuer tilbake på den vordenede forfatter. Fortelleren griper stadig inn i sin egen fortelling med betraktninger, noe som gjør boken langt mer personlig - det er på et vis den døende Sven Delblancs siste mulighet for å erkjenne, bekjenne sin fortid. Boken er heller ikke bygget strengt tatt opp kronologisk, den innholder kapitler som kunne vært egne noveller, eller andre som kun er korte refleksjoner. Men alt passer inn i og med at det gir et bilde av en oppvekst og refleksjonen over ved livets slutt. De blir på en måte en livsnødvendighet for Delblanc å gripe tilbake for således å opprettholde et liv som svinner hen - men med en skånselløs ærlighet overfor seg selv og familie, det er ingen hensikt med forstillelse lenger. Erindringene har ingen konklusjon, intet skal bevises. Det er kun en beretning om et liv som begynner og slutter, skrevet med en klar og enkel prosa. Boken er sogar rett og slett morsom, både fordi Delblanc selv og hans familie er et underlig galleri med personer og fordi han ikke lenger nærer illusjoner eller pretensjoner med det han skriver. Han har ingen krav til det han skriver og kan derfor koste på seg å se det humoristiske i sin egen fortid, det er intet testament han gjør opp. Det kan være fristende å minnes om Dagerman for den svarte humor samtidig som både Enquist og Lagerquist springer en i hu for dystre skildringer av Svensk landsbygd og barndom - om sammenligninger er påkrevet. Mest av alt er Delblancs memoarer et ærlig og velskrevet foretagende, uten noen agenda eller tilbud om visdom, hvis det ikke er nettopp dét som er god literatur. | ||
Thomas Nilsen |
|||
