|
 |
 |
 |
|
|||
Opera i 'operan' |
|||
|
|
Richard Strauss' Ariadne auf Naxos er 'operaen i opera', eller rettere 'operaene'. For historien om dens tilblivelse er minst like komplisert som det som i komedies form framstilles på scenen. For det er en herlig komedie Richard Strauss og Hugo von Hofmansthal har snekret i hop, godt hjulpet av Molière. Først og fremst er det en parodi på opera buffa, den italienske dramatiske opera gjerne med handling fra antikken. Dernest er det en parodi på operasangere og divaer, stressa komponister, i det hele tatt. Parhestene Strauss og Hofmansthal aktet å følge opp sin store suksess med Rosenkavaleren fra 1911. De vendte seg først mot Molières komedie Le bourgeois gentilhomme - Den høymodige adelsmannen. Samarbeidet resulterte i scenemusikken til Le bourgeois gentilhomme (som Strauss senere omarbeidet til en orkestersuite) og en førsteversjon av Ariadne - som i endelig og redigert form framstår som en slags annenakt slik vi opplever operaen i dag. Dette ble koblet med Molières komedie - som teater - og det sa seg selv at dette ikke ville funke. Molière ble kuttet ut, likeså musikken til hans stykke, og i stedet laget man prologen som beskrev hvordan en stresset komponist forbereder seg på aftenes førstegangsframføring av sin opera, klemt i mellom taffelet og kveldens fyrverkeri kl. 21.00. Dermed satt det. Parodien på opera var på plass og etter førstegansoppførelsen i 1916 har dette vært en av Richard Strauss' mest spilte operaer. Kort, enkel i formen, kanskje noe forvirrende med alt som skjer, men likefullt et fornøyelig verk i samme musikalske stil som Rosenkavaleren og med herlige spark både her og der, ikke minst til seg selv. Det er første gangen denne operaen spilles ved Den Norske Opera. Så å si alt som operan eier og har av sanglige krefter er kalt inn til denne oppsetningen, og mange av rollene er dublert. Produksjonen er opprinnelig hentet fra fra The Scottish Opera. Det er fint at piogrammet informerter om gresk mytologisk forvikling. Men trim tysken før forestillingen! Ellers blir du avhengig av tekstmaskinen. I prolog-delen blir vi presentert for den kompliserte situasjonen med hvordan man skal løse ønsket om klassiske opera samtidig med opptredenen til commedia dell'arte-gruppen med sangere og dansere. I dette virvaret hvor alle prøver å fremme sin status gir instruktøren inntrykk av at han skal formidle et kaos som etterhvert utkrystalliserer en viss orden hvor påfunn og innfall avløser hverandre med heftige krangler og diskusjoner. Her presenteres vi for gapet mellom to musikk- og teaterformer og klassisk opera kontra vaudeville, selvhøytidelighet, operaimprovisajon men også integritet og seriøsiet i motsetning til kommersialisering. Det som blir problemet i denne delen er at bare enkelte av de villete morsomme situasjonene er morsomme og deler av det dramatiske blir ikke dramatisk nok. Det mangler i perioder på energi og nerve. Noe av de samme problemene forfølger oppsetningen etter pause i 'opera'delen. Ariadne ligger ensom på sin klippe og sørger etter at Thesevs har forlatt henne og ønsker bare å dø. Her blir det noe uforløst i samspillet mellom hennes tre 'terner'. For av og til slipper humoren til både i sang, spill og det tekstlige, men det er ikke gjennomført. I løpet av denne scenen kommer medlemmene av gjøglertruppen inn med ujevne mellomrom og prøver å muntre opp Ariadne og vekselsvis forføre Zerbinetta. Dette er ment å være sprelsk festlig og burleskt - men det blir bare tidvis. Det er først på slutten av akten i møtet mellom Ariadne og Bacchus at det helhetlig fungerer. Her det både drama, intensitet og følelse. En får inntrykk av at det regien ikke er ferdigarbeidet og i det rent koreografisk er det mange muligheter som på langt nær er utnyttet. Ingebjørg Kosmo synger i bukserollen som den unge komponisten. Hennes stemme har kraft og bæreevne og hun viser stor sikkerhet. Arild Helleland i talerollen som hushovmesteren er perfekt. Han har scenetilstedeværelse, humor, selvironi og naturlig eleganse. Bent Norup spilte musikklæreren og sang godt. Hege Gustava Tjønn sang Zerbinetta, noe hun gjør med spilleglede, friskt humør, direkte henvendelse til publikum og sikker sceneopptreden. Hun fikk spontan applaus på sine koloraturpartier. Ingjerd Oda Mantor sang i rollen som Ariadne på premieren. Hun har et alvor i sin fremførelse som griper og gir følelsesmessig innhold til det sanglige uttrykket, noe som ble møtt godt i samspillet med Richard Brunner som Bacchus. Scenografen Tim Hatley ser ut til å ha moret seg i utformingen av det overlessete, gullutstyrte rommet i prologen og han tar det helt ut i framstillingen av vognen til Bacchus som består to havhester og et stort strålende Venus-skjell. |
||
|
Grete Nordtømme og Kjell Moe
|
|||
