|
 |
 |
 |
|
|||
Carmina Burana |
|||
 Imponerende scenerigg på Carmina Burana |
I forbindelse med Oslos 1000-årsjubileum ble det arrangert konsert og opera på Rådhusplassen lørdag kveld. Dette er et samarbeid mellom Oslo 100 år og Den Norske Opera produsert i Tyskland av Art-Concerts. Til fremføringen av Carmina Burana var det bygget opp et scenetårn med en rekke platformer i flere høyder. På sidene store trappeanretninger hvor korene var plassert. Under scenen satt orkesteret og sangerne. Rundt tårnet var trukket tepper og tekstiler som ble belyst fra to store kontrolltårn med ulike mønstre og farver i løpet av forestillingen. Forestillingen begynte med at koret iført kutteliknende kapper med fakler gikk i prosesjon gjennom publikumsradene og entret scenen. Et stort hjul med lysende fakler ble satt i gang og lyden av kirkeklokker drønnet. Dette skapte en middelalderstemning mens det mørknet. Så åpnet orkesteret med Carl Orffs kantate Carmina Burana (1937) bygget over profane tekster funnet i et munkekloster. Orffs utvalg belyser ulike spennende, morsomme og rare situasjoner fra den tiden. Disse ble sunget av omreisende gjøglere, studenter og frafalne munker. Fra Theater Ústi nad Labem kom aktører og dansere. Trubaduren er en gjennomgangsskikkelse i forestillingen som introduserer de ulike sekvensene. Vi får blant annet se kamp mellom det gode og det onde, beiling og forføring av unge jomfuer, ridderturneringer og klovnestreker. Visuelt er det veldig mangfoldig. Det foregår handlinger på flere av platformene samtidig og etter en tid blir man sliten selv om det er mange gode ansatser til både morsomme og spennende scener. Men på grunn av aktørenes manglende tyngde og tilstedeværelse i det de gjør blir det som skal være morsomt, livlig, burlesk og oppfinnsomt fort kavete og masete og man mister interessen. Kostymene er oppfinnsomme, groteske og prangende og fungerer godt og det tekniske med de uttallige skiftene blir greitt utført, men det blir for mye. Scenene får ikke satt seg før det er nye påfunn. Alt dette gis liv ved korenes gjennomført praktfulle kjempeinnsats, sangernes nyanserte og engasjerte utførelse - Birgitte Christensen, Nicholas Claton og Tom Erik Lie - alt bygget opp av et orkester dirigert av Paolo Carignani som ga kraftfull lyd. Begivenheten åpnet med en gave fra Den Norske Opera, en konsert gitt forut for forestillingen. Etter åpningsouverturen av Rossini fikk vi Landkjenning av Grieg med Tom Erik Lie som solist, noe han turnerte med bravur. Koret var presist og mektig. Birgitte Christensen viste at hun både behersker det spillemessige og det sanglige og fremførte sine partier med stor sikkerhet, humor og lekenhet. Forestillingen sluttet med et spektakulært pyrroshow med glitterbiter svevende i luften, avsluttende med storslått fyrverkeri og Oslo 100 år i brennende skrift. Etter forestillingen ga publikum stående applaus og orkester og sangere kvitterte med en dacapo av finalen. De kongelige overvar forestillingen |
||
|
Grete Nordtømme
|
|||
