Mitt møte med operaen - en vandring gjennom 40 år

Det var Peter Grimes og Faust på 60-tallet som for oss ble de første magiske møtene. Både musikken og scenebildene sitter spikret fast i hukommelsen den dag i dag, særlig de grå-blå stemningene fra Brittens kyst. Framfor alt var det atmosfæren i og rundt operaen som trollbandt oss, det uforklartlige, magien som oppstår når handling og drama smeltes sammen med musikk og vises på en stor scene med kostymer, kulisser, rom, lys og ikke minst farger.

Men sekstiårene var også en brytningstid hvor pudder og piff ikke kalte på den helt store interessen og det var ikke før med Falstaff i 1969 at vi fikk det helt store operakicket. Til den dag kunne vi riktignok fordøye Wagner, men det var på grunn av musikken og dramaets realisme.

Med Götz Friedrichs gigantoppsetning av Verdis siste opera, kom vi opera helt inn på livet. Jeg vet ikke om dette er den største oppsetningen i Operaens historie, men gedigen var den. Jeg ble feid inn som ekstra teknisk personale til denne forestillingen - en av de seksti som handterte forestillingens nesten umenneskelige tekniske krav fra tre kanter av scenen. Vi løp, sjauet, hoppet og bar oss skakke og skeive. Aldri møtte vi andre enn de som jobbet på vår 'side', og make til reisverk har vel aldri vært satt opp på noen norsk scene.

Götz Friedrich utviklet seg senere til å bli en av den internasjonale operaverdenens store personligheter. I dag leder han Deutsche Oper i Berlin. Han kom aldri mer til Norge, men han regner Stockholms-operaen som sin 'biscene' og har de siste årene gjort mange oppsetninger ved den nye finske nasjonaloperaen.

Fra da av falt vi gradvis inn i operaens verden. Det ble Rigoletto, Carmen, La Bohème, Cavalleria Rusticana, Fidelio med Per Aabel som oppleseren og Den flyvende Hollender. Etter et år som en av operaens bokstavelig talt 'bærende krefter' var det over og ut (og det er en langt annen historie). Men vi var bitt av basillen.

Siden har vi jevnlig vært til stede ved de fleste store oppsetningene. Riktignok var vi mindre trofaste med Die Walküre første gang den ble oppført, og vi fikk heller ikke med oss Ingrid Bjoners store avskjedsforestilling med Tristan og Isolde. Riktignok tapet vi den fra NRK og den ble for oss en musikalsk nytelse som ble spilt gang på gang.

Men Boris Godunov fikk vi med oss. Og Anne Pedersdottir og Wozzech gikk oss ikke hus forbi.

Fra de siste årene står Nibelungen-Ringen selvfølgelig i en særstilling av opplevelser. Den har også gitt oss anledning til å undres over om en nasjon som vår fortjener et nytt operahus når vi har valgt oss de politikerne vi har. Etter Norwich-gjestespillet for to år siden, ble vi ikke minst skuffet og frustrert - noe som også norske media må ta litt av skylden for. Det hører ikke hjemme noe sted når britiske aviser - med Times i spissen - slår opp helsider med det de mener er det mest vellykkete av Wagners store syklus vist på de britiske øyer det siste tiåret - når norske aviser bare var opptatt av Solskjær og baller.

Ringen viste at Den Norske Opera både kan og vil. Kvalitetene ved denne oppsetningen var så sterk at den vakte betydelig internasjonal anerkjennelse. Ikke minst ga den til syne at vi har egne krefter som er i stand til å løse utfordringene i denne operalitteraturens største verk. Det må også nevnes at Stockholms-operaen ligger 'etter' oss (og må sannsynligvis legge resten av sin 'Ring' på is), og at den finske nasjonaloperaen ennå ikke har fullført sin. Det Kongelige Teater har ingen Ring i sikte.

Rosenkavaleren i Folke Albenius' regi var en storartet opplevelse. Den ga oss syn for at selv i den verste sutreperioden for Den Norske Opera var det mulig å vise fremragende forestillinger med norske sangere av ypperlig internasjonalt format. Særlig Oddbjørn Tennfjord som baron Ochs gjorde inntrykk.

Det har gått opp og med for operaen. I lange perioder har det vært håpløsheten som har vært operaens ansikt utad. Alt har vært galt, og det har ikke vært måte på hvor ille det kunne være. Denne frustrasjonen forplantet seg fra grava opp til scenen og videre ut i salen. Noen særlig store sceneopplevelser fikk vi ikke. Heller ikke noe særlig lyst til å gå i operaen.

Tosca opplevde vi både med fremragende som mindre gode sangere på scenen - bare med få års mellomrom. Av de siste årenes store opplevelser må vi også regne Turandot, Stein Winges Otello og Salome med Anne Bolstad. Fra denne sesongen sitter fortsatt nyinnstuderingen av Der fliegende Holländer sterkt i minnet.

Det har gått i bølger og daler for både vår nasjonale operainstitusjon og operakunsten i Norge. Selvsagt er vi alle opptatt av å løse byggesaken - og få reist et nytt operahus som kan sikre operakunsten plass og scenerom, som i Finland. Her i Kulturspeilet har vi fulgt de to siste årenes debatt og politiske krumspring med årvåkne øyne.

Når statusen over den nåværende regjering skal settes opp, er det én ting vi likevel skal gi den ros for: deres ukuelige kamp for å reise et tidsmessig og moderne hus for operakunsten i Norge.

I dette glemmer vi lett at et nytt hus ikke løser alle problemer. I Paris oppdaget man til sin forskrekkelse at den gamle intimiteten fra Garnier-operaen ble borte i nybygget i glass og betong da La Bastille sto ferdig. Følgen er at Mozart og Rossini er 'tatt tilbake' til Garnier, den gamle Paris-operaen.

Det er slike tanker vi har gjort oss når vi har sett Barberen, Don Giovanni og Idomeneo: uansett de problemene som eksisterer i Folketeateret er denne salen nesten den ideelle til å spille slike verk.

Vi har med økende tilfredshet møtt gamle kjenninger i operaen, folk vi i vår villeste fantasi aldri har kunnet tenke oss ville gå på opera. Men slik er det blitt, operakunsten i Norge har alltid vært et folkeeie. Den er lykkelig befridd for den snobbisme man opplever på de fleste europeiske scener, med Covent Garden som det grelleste eksemplet.

Abonnementskontoret kan sikkert fortelle oss det vi lenge har visst: at østkantsbefolkningen i Oslo er langt bedre representert på opera-forestillinger enn på eksempelvis Nationaltheatret. God sangkunst har draget på alle lag av folket. Og mye operakunst er også sosialt engasjerende i sin tematikk. Bare se på Verdi operaer!

Det er langt fra Nationaltheatrets premierer til Den Norske Operas. I Folketeateret er ikke fiffen og kjendisene på samme måte til stede som under hovedscenenes gullbue, eller de jappete Se og Hør-kjendisene som setter hverandre stevne på Oslo Nye. Men likefullt er en premiere på Den Norske Opera det eneste sted hvor vi kan oppleve et anstrøk av internasjonal luft. Forskjellen til eksempelvis vårt nærmeste operahus, Göteborgsoperaen, er slående.

Operakunsten i Norge har svært sære kår. Selv om norske komponister har skrevet et stort antall operaverk, er det få av dem som er opppført. Man har aldri maktet å skape et eget miljø for nasjonal operakunst, slik man har fått til i Finland.

Derfor var det svært oppløftende å være til stede på den konserten hvor Heinz Fricke løftet fram utdrag fra noen av de skjulte skattene i norsk operahistorie. Vi ble overbevist om at det har eksistert noe vi trygt kan kalle 'gullalder' for norsk operakunst. Rundt 1910 ble norske komponisters operaverk oppført en rekke steder i Tyskland. De var navn og de var populære.

I dag tenker komponistene i nye baner. Nye verk i uvandte konstellasjoner og former trer fram. Anton Bibalos operaer, særlig Macbeth, har betydd mye for å stadfeste at vi har et levende komponistmiljø som fullt ut mestrer kunsten å skrive operaer av høy internasjonal klasse.

Hva er det som gjør opera så magisk? Ganske enkelt: en historie som forsterkes og fylles opp med praktfull musikk. Drama, komedie eller sosialrealisme, samme hva. Når musikken kommer inn og skaper vibrerende strenger i oss, fengsles vi av fortellingen på en langt annen måte enn 'rent' teater. I tillegg har vi alle de elementene som også teatret eier: virkeliggjøring i tid og sted med dekorasjoner, kostymer og lys. En flukt inn i drømmenes og tragedienes verden. Kanskje. Men også noe som gir oss noe å leve for, som skaper humør, livsgnist og innsikt.

Vi ønsker Den Norske Opera til lykke med sine første førti og gleder oss til å møtes i Den Norske Nasjonaloperaen om ti år!

Kjell Moe