|
 |
 |
 |
|
|||
Frodig Falstaff |
|||
|
Se også Kulturspeilet: - omtale av Otello
|
Dette var skikkelig morro! Opera på en langt annen måte enn hva vi er vandt med, også fra Stein Winges hånd. Her er det som om det burleske og sprudlende hos Verdi, librettist Boito og Shakespeare har forplantet seg til scenen. Så morsomt har vi sjelden hatt det på opera - og for Stein Winge må dette ha vært så nær en innertier det går an å komme. Vi så det da instruktør, scenograf og dirigent ble kalt opp under applausen. Falstaff-skikkelsen sto overbevisende og tydelig foran oss - og det var ikke Alan Opie som forøvrig mestret denne rollen til fulle under forestillingen. Her kan vi med god grunn slå fast at liv og oppgave er blitt forent - og lykkelig er vi som opplever det! Stein Winge er ikke alene om suksessen. Mye av æren må tilfalle Jon-Kristian Alsaker som har boltret seg stort i mesterlige kostymer og et fargerikt og smidig scenebilde. Særig må kostymene hans i sistescenen - i skogsscenen - ta kaka i denne oppsetningen. Maken har vi vel knapt ikke opplevd i norsk teater! Sist Falstaff ble framført ved Den Norske Opera var i 1969, den gangen i regi og scenografi av nylig avdøde Götz Friedrich, en kjempeoppsetning det ennå går ord om. Men Winge/Alsaker har laget en langt anerledes, varm og frodig oppsetning som vi vil huske lenge. Verdi skrev denne operaen som den siste han fikk fullført i en alder av 80. Det er også hans mest sprudlende og humoristiske. Den er mesterlig på mange måter. Han forener tekst med musikk på en genial måte. Ikke finnes det lange arier eller ouverture. Rett på sak, musikken skal bare illustrere handlingen, komikken og personene. Og det gjør han på en slik suveren måte at vi undres: hvorfor måtte Verdi bruke et helt komponistliv på håpløse libretti når det kunne gjøres på denne måten? I denne formen peker han framover, mot Richard Strauss og andre som fulgte opp retningen med å lage tekstlig opera. Falstaff er teater-operaen framfor noen annen. Dermed kan vi si at denne operaen passer teater- og operainstruktøren Stein Winge som hånd i hanske. Librettoen er av komponistkollego Boito og teksten og karakterene er av Shakespeare, hovedsakelig hentet fra De muntre fruene i Windsor men også fra Henry IV del to samt en liten dasj fra En midtsommernattsdrøm i sistescenen i skogen, både i den trolske stemningen og replikken om at hele verden er et narrespill. Dette er det siste prosjektet i VWS - Verdi-Winge-Shakespeare - og samtidig Den Norske Operas hyllest til Verdi og markering av 100-årsjubileet til den store operakomponisten. Den 27.1. er det hundre år siden Verdi døde. Med dette prosjektet er Stein Winge til veis ende med Shakespeare og Verdi. Det har vært stort å følge det. Det er tydelig å merke at her er han bokstavelig talt på hjemmebane. Musikken taler til ham på en slik måte at han gjør operaene med samme tekst til en langt annen og rikere opplevelse - slik vi opplevde i Macbeth som han satte opp på operaen året etter teaterversjonen på Det Norske Teatret. Så godt mestrer han symbiosen mellom tekst og musikk at vi opplever på Falstaff det samme som vi noterte på Otello: her smelter det sammen på en slik måte at handlingn tar oss slik at vi knapt legger merke til musikken. Men ikke helt. Joda, vi vil gjerne berømme Rita Heigre for hennes praktfullle og rene sopran i rollen om Nannetta. Alan Opie kler denne rollen godt. Han er Falstaff på godt og vondt. Hos Toril Carlsen finner vi en komedienne som framhever seg. Hun er drivkraften i alle påfunnene og intrigene de muntre fruene setter i gang, og dette mestrer hun godt. Jevnt over er det bra innsats over hele linjen. Utenom tittelrollen tilhører alle de medvirkende Den Norske Operas faste ensemble. Her er det god grunn til å sette kryss i taket. Forestillingen har nok også sine dødpunkter. Det lange partiet med Ford's kvaler i tredje scene - i Espen Fegrans skikkelse - ble for langtekkelig. Men hva skal man gjøre i en slik scene hvor lite skjer og det ikke er andre aktører på scenen? Det er sistescenen - leken i skogen - som er denne operaens store clou. Riktignok ble den altfor overdynget av alle innfallene og Alsakers mesterlige kostymer, men for oss økte det bare festgleden. Vi lot oss ikke irritere av de mange påhittene a la Stein Winge, som løspuppene og den grandiose ståpikken han hadde forsynt Magne Fremmerlid med. Like lite som de frivole scenene under åpningen forstyrret dette oss. Det bare økte opplevelsen og ga den burleske komedien ytterligere dimensjoner. Men herved en advarsel. Noen oppsetning for gamlehjem og sarte sjeler er dette ikke! Man har godt behov for et vidvinkelsyn for å få med seg denne oppsetningen. Stein Winge har lagt til små pussigheter og opptrinn mange steder i scenebildet. Ofte foregår mange ting på en gang og det blir plent umulig for en publikummer å få med seg alt. Små detaljer morer oss, likeså de mange opptrinnene. Dette er ingen opera etter A4-mønster! Men kaka tar som sagt sistescenen. En så boblende, frodig og sprelsk opplevelse vil sitte for lang tid framover. Det var herlig, det var godt! Olaf Henzold ledet Operaens orkester på en uklanderlig måte. Som sagt kom ikke musikken inn og forstyrret handlingen på noe vis. Den bare forsterket den. Dermed også komplimenter til orkester og dirigent. Det var et spenstig og presist spill som fint føyde seg inn i den rammen denne forestillingen har. Winge/Alsaker forjener mer enn roser for denne oppsetningen. De ga oss varme, humør og stor tro på at opera ikke er noen konservert og død form. Her er det levende og sprudlende. Opplev det! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
