|
 |
 |
 |
|
|||
Lykkeligvis Beckett! |
|||
 foto: Roger Stenberg |
I et institusjonsteater som DNS, som ofte avholder sin store scene til mer tradisjonelle
oppsetninger, føles det som en lettelse å få servert ett klart scenebilde, og én klar
stemme. Lyckliga Dagar med det svenske teateret Dramaten er en teateropplevelse man
husker - og gleder seg over. Lyckliga Dagar av Samuel Beckett er sist ut i en serie av Beckett-stykker som er satt opp under årets Festspill i Bergen. I Margaretha Krooks skikkelse møter vi Winnie som sitter i en haug med forbrent gress. I første akt sitter hun nedi haugen til livet, i andre er det kun hodet som stikker opp. Bak haugen skimtes tidvis Winnies mann Willie (Nils Eklund), hennes tause tilhører, som hun tidvis prøver å få med i et minimum av samtale. Winnie fører i realiteten en monolog, hvis drivkraft er vissheten om at mannen tross alt kan høre henne. Ved sin side har Winnie en veske med masse saker hun tar frem i løpet av første akt, ved sin andre side en parasoll mannen har gitt henne "den gangen", som tar fyr når hun løfter den opp. Eneste kulisse bak er et lerret med blå himmel og skyer på. "Dette kommer til å bli en lykkelig dag," sier Winnie, og ser på solen mens hun gleder seg over et minimum av respons fra ektemannen.
Ett enkelt bilde og ordeneBeckett var pinlig nøyaktig i sine sceneanvisninger, med den målsetning å skape ett enkelt bilde på scenen. På den måten la han begrensninger for å hente ut mulige meninger fra stykket, men samtidig øker enkelheten til de grader ladningen i dette ene bildet. Bildet referer til seg selv, er ingenting annet. Stykket gir ingen forklaring for hvorfor personene er kommet i denne situasjonen. Henvisniger til livet utenfor rammene, begrenses til vage hentydninger om minner - "den dagen", "den gangen" - og rester etter kunnskap, leveregler, tro. Men minnene av et liv er få, og virker meningsløse:"Hvorfor tar jeg opp igjen det hele?" spør Winnie, "fordi det er så lite å ta opp". I kontrast til de absurde omgivelsene, står ordene som sterkt meningsbærende. Beckett hadde for vane å veve inn sitater fra verdenslitteraturen, så vel litterærer, som bibelske og mytologiske tekster. I sitt tilsynelatende høyst personlig snakk, tar Winnie fragmenter fra Shakespeare til Matteus-evangeliet i sin munn. (Ros til programmet for prisverdig orientering om dette.) I Lyckliga Dagar regjerer ordenes orden, der all annen virkelighet er gått tapt.
Dypt menneskeligDe formale begrensingene, og den optimale fokus på én persons stemme og tanker, gjør stykket dypt menneskelig. Her skal Margaretha Krook ha all ære for at akkurat denne oppsetningen gjør inntrykk. Hun er kort sagt glimrende. - Ikke for ekspressiv i mimikk og fakter, fullt på høyde i antydningens kunst - tydelig antydning.Den karakteristiske Beckett-musikk, ordenes strøm, setter høye krav til skuespillerens verbale ferdigheter. Krook innehar det som skal til. Stemmen er bløt, svakt hes, klar, varm. Den fylles av mykt håp når hun roper på ektemannen "Whiilliiiie". Den antyder takknemlighet ved mannens sparsomme respons. Hun maler valører med ordene, balanserer på antydningens kurve. Er sterk, svak, god, overbærende, trett, glad - og holder fast ved det ene hun har igjen i en absurd verden: ordene. Nils Eklund er sparsom, tilbaketrukket som den forsofne Willie. Samtidig får han frem anstrengelsen det koster ham å svare. Når han mot slutten kryper frem på forsiden av haugen og strekker seg mot Winnies hode på toppen, beholder han det tilbaketrukne, anonyme oppsynet. Fysikken kan så vidt bære ham, kraftanstrengelsen er åpenbar.
Skyggebilde i ren formTross det i bunn og grunn tragiske uttrykket, hviler det en form for optimisme i Lyckliga dagar. Winnies mål for lykke er til de grader nøkternt. " Det er ikke verre", sier hun, mens hun betrakter seg selv i speilet. Og er det ikke verre enn før, så er det ingen grunn til å være misfornøyd. Hun har en revolver i vesken, men å bruke den på seg selv skulle jo ikke tjene til noe. Selvmord løser jo ingenting, mener hun (i filosofens Schopenhauers ånd).Krook mestrer å gi oss godhet for denne kvinnen, smile gjenkjennende av ensomheten hun føler, le av hva hun gjør for å få dagene til å gå, og forstå den ambivalente lengten etter den forfalne mannens deltagelse. Det er nesten synd at ikke flere hadde funnet veien til premieren i Festspillenes siste uke.Kanskje skyldes dette endringen i programmet, siden Dramaten med svensk tekst kom inn i stedet for Peter Brook's oppsetning med Théâtre Vidy-Lausanne. Like fullt gir "Lyckliga dagar" en hyggelig og ettertenksom teateropplevelse. Et sterkt lys under oppsetningen, plasserer den utbrente gresshaugen med ekteparet som et svart bilde på netthinnen etter teppefall. Der vibrerer det en kort stund, i ren form - klart, utfordrende, stilfferdig. |
||
Ann-Kristin Loodtz
|
|||
