|
 |
 |
 |
|
|||
Bob Dylan 60 |
|||
|
Bob Dylan-utgivelser verdt å merke seg: - The Freewheelin' Bob Dylan
|
I dag er Bob Dylan seksti år. Ingen annen artist - Elvis Presley, Beatles inkludert - har hatt så stor innflytelse på sin samtid som Bob Zimmermann, som han opprinnelig het. For Bob Dylan er ikke bare sanger og musiker, han er først og fremst en av de største poetene som noengang har levet. Da unge Zimmermann kom til New York på begynnelsen av 60-tallet og tok navnet Dylan var folkeviser og protestsangere en sak for de svært få sære og spesielt innvidde. Han gikk rett inn i dette miljøet i det daværende Brooklyn, sang på kafeer og små samlingssteder. Egentlig hadde han som hensikt å oppsøke den aldrende og døende Woody Guthrie som den gangen lå på sykehus. Sitt møte og sin store beundring for den amerikanske legenden har Bob Dylan skildret på sin første LP. Det er ikke å ta for hardt i å si at Bob Dylan fortsatte den tradisjonen som Woody Guthrie, Pete Seeger og andre hadde skapt med protestsangen. På 30-tallet var de politiske agitatorer som reiste rundt og sang på folkemøter og for streikende arbeidere. Dette ble fulgt med sanger mot atomvåpen og andre politiske saker etter krigen. På sine første akkustiske album på 60-tallet avspeiler Bob Dylan denne tradisjonen. Hans sanger er sterkt politiske, men de går ikke rett inn i sak som Pete Seeger samtidig gjorde. Blowin' in the Wind er blitt en klassiker, likeså The times they are a-changing. Men det politiske budskapet er ikke til å skjule i sanger som A hard rain's a gonna-fall og With God on our side. Cuba-krisen spøkte i bakgrunnen. Likevel ble et flertall av tekstene for sterke for plateselskapet Columbia, og mesteparten av det han skrev ble ikke utgitt på plate. Først de siste tiårene har bootleg-utgaver og konsertinnspillinger fra denne tiden gitt oss et lite innblikk i hvilken sprengkraft og dynamitt det var i unge Dylan's tekster på denne tiden. Talkin' Bear Mountain Picnic Massacre Blues og Talkin' John Birch Paranoid Blues sier litt om dette. Det er voldsom kraft i disse tekstene. Selv i det som plateselskapenes sensur har sluppet gjennom kan ikke unngå å bli slått av den ekspressivc styrken i budskapet hans, enten det dreier seg om den fattige landarbeideren eller 'the brown-skinned lady'. Rett på sak og solidarisk i grunnholdningen. De første årene ble han kjent som selve Protestsangeren. Men etterhvert kom tekstene hans mer i fokus. Han er den første rapp'er, slik vi faktisk hører i Subterranean homesick blues. I 1965 tok han steget over til å spille med elektrisk komp ved at han opptrådte med Paul Butterfield Blues Band på jazzfestivalen i Newport. Piping og utskjelling som renegat ble han møtt med, men Dylan var uanfektet av dette og begynte mer og mer å markere seg som en av rockens forgrunnfigurer. Han ble selve symbolet på 68-generasjonen med all sin protest og revolt. Albumet Highway 61 revisited er blitt et av de store klassiske rockealbumene, noe The Rolling Stones har visst å dra nytte i de seneste år. Turneen i Storbritannia som forelegger som filmatisk dokument, førte til at hans posisjon nå ble udiskutabel. Så plutselig ble det stille. I over et år var det ingen som hørte noe fra ham. Offisielt het det at han var blitt utsatt for en motorsykkelulykke. Andre påsto at han hadde giftet seg og søkt sammen med familien på landet. Onde tunger hevdet ikke uten grunn at han tok en kur for å komme seg fra tungt narkotikamisbruk. Det var på denne tiden han søkte sammen med The Band og gjorde hjemmeopptak med dem som siden er utgitt som The Basement Tapes. Når han kom tilbake i offentligheten på slutten av 60-tallet var det med John Wesley Harding og Nashville Skyline, en ren country & western-skive hvor blant andre Johnny Cash opptrådte. Men slik er han. Skiftende og ubestemmelig. Flyktig og ikke til å få i bås. Av og til kommer CD'er og konserter som er håpløst dårlige, en stemme som svikter og er altfor hes. Men andre ganger er han på topp, som rockesanger og visekunstner, tekstene sitter som rene perler og kompet, enten han har med musikere eller er alene med gitaren og munnspillet, er av det fremste. Ikke uten grunn er han blitt sammenliknet med Shakespeare. Den ene skrev dramaer på verselinjer, den andre tekster med musikkfølge. De valgte ulike fora, men tok likevel sin tid på kornet. 'The Bard' skrev for den tids folkeforlystelser, bjørnekamper inkludert, Bob Dylan tok i bruk gitar, munnspill og elektriske forsterkere. Hverken Lennon, McCartney eller andre kommer i nærheten av de tekstene som han har skapt - og stadig lager. 60-års jubilanten vil i sommer besøke Norge og avholde konserter i Trondheim, Bergen og på Meyer-gården i Langesund. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
