 |
|
|
|||
| SM, drap, vold og diskriminering | |||
|
Nei, overskriften er ikke tabloid. Det er virkemidlene regissør Calixto Bieito benytter når han skal trekke Ibsens nasjonalromantiske Peer Gynt-tekst ut til det ytterste av det ytterste. Scenografisk ser dette ut som en hvilken som helst countryfestival etter endt dyst. Her finner vi tre godt brukte flyttbare festival-utedoer i hvit plast, en rekke ståltønner (som etter ryktet skal symbolisere at mor Aase skal ha begynt i ølbransjen - skal visst være morsomt siden sønnen er drukkenbolt...). Videre finner vi hvite plastikkmøbler, en tax-free butikk med norske flagg, elghoder, troll og andre norske minner til salgs. Joel Joans Peer fremstår døddrukken i grilldressbukse og sliten sort t-shirt. Det er trist at slike ting må til for å skape oppmerksomhet. Visst har vi behov for at vår stolte nasjonalfølelse blir satt på prøve, visst må vi tåle å reflektere over vår egen eksistens - men det finnes grenser. Å harselere med funksjonshemmede ved å gjøre Peer Gynts Solveig mentalt tilbakestående er ikke morsomt. Å se henne spy på do er ikke kunst. Det eneste positive denne skribent har å melde er at den originale teksten kan leses fra store tekstmaskiner i taket. Siden det er så mye unyttig rør på scenen, får man i allefall tid til å fordype seg i Ibsens flotte tekst. Siden det spilles på katalansk blir dette redningen. Hovedårsaken til at dette ikke slår ann er helt klart at Bieito fjerner all mystikken rundt Peer Gynt. De seksuelle undertoner, oppgjøret med naiviteten og nasjonalismen blottstilles. Det er spennende å tolke omstendighetene rundt mor Aases død, men å la Peer åpenlyst kvele sin mor blir teit. Når dovrekongens datter (drag-artist) svinger pisken rett før pause blir dette bare vondt. Artikkelen er skrevet på grunnlag av forestillingens første akt. |
||
| av Jon-Harald Thorsås mail til: KulturspeiletJHT@hotmail.com |
|||
