|
 |
 |
 |
|
||||
Eksil i sitt indre |
||||
|
Opplegget til Knut Faldbakkens siste roman er lovende nok. En alminnelig vellykket
mann går ut av sin vante tilværelse, velger seg tilflukt - et slags eksil - midt
i tjukkeste Oslo og starter et nytt liv. Parallelt har han fortsatt kontakt med
sin forlatte kone og handlingen knyttes sammen gjennom ulike plan.
I og for seg kunne temaet være interessant nok. Det starter også som en slags nitti-tallets apolitiske Arild Asnes, litt surrealistisk i form og handling med eksistensielle spørsmålstegn. Men der Dag Solstad viser sitt mesterskap, faller Knut Faldbakken pladask til jorden. Han greier på ingen måte å holde oppe interessen for denne 'ikke-personen', den alminnelige 30-40 åringen fra dagens småborgerlige middelmådighet. Et stykke ut i boka slutter vi rett og slett å tro på personen. Ikke fordi det blir for fantastisk det han roter seg inn i, men fordi Faldbakken setter grenser for handlingens utvikling og det hele forflater til noe nærmere dameblad-romanen. I tillegg lar han bokas handling delvis flyte sammen med fjorårets bok Når jeg ser deg. I og for seg et fiffig knep, fordi han her presenterer samme historie i to forskjellige bøker sett med to ulike personers øyne men hvor de ytre rammer er like og hvor handlingen møtes nesten i en slags felles slutt. Dette kunne bli et interessant møte, men Faldakken gjør lite ut av mulighetene. I stedet framstår ideen som rett og slett et slags overskuddmateriale han var nødt til å anvende i en ny bok. Slikt svekker Eksil - og i forhold til fjorårets mesterverk, er denne boka som en blek fis. Det som likevel er en styrke ved boka er Faldbakkens gode fortellerevne, når han skriver kort og konsentrert og ikke gir seg hen til lange og kjedelige husmor-skildringer av bakkelandskapet på Romerike sett fra togvinduet. Vi tror på skildringen av det eksklusive horehuset midt på tykkeste vestkant eller den pakistanske fikseren Ali, ikke fordi det nødvendigvis gir et realistisk eller sant bilde, men fordi det passer godt inn i det surrealistiske refleksjonssmønsteret som preger bokas første del. Bare synd han pøser på med for mange ord etterhvert. Vi føler oss snytt etter en lovende åpning. | |||
Kjell Moe |
||||
