|
 |
 |
 |
|
|||
Magien virker! | |||
|
|
Det virker. Faktisk til tider ganske bra. Det magiske ved opera, musikkteater, eller tekst og fortelling
med musikk som illustrasjon til, tok et avgjort grep på de av de yngbre årskull
som så denne forestillingen sammen med oss. Ja, de fleste av oss
mer vanlig operagjengere, skulle vi også tilføye.
- Ganske spennende, sa vår konsultative bistand etter halvannen time med ny norsk opera relativt fritt anrettet med pling-plong og slagverksappareter som¨ tok nesten halvparten av den plassen de tyve musikerne til Barratt-Due hadde ryddet til orkesterplass på Musikkteateret på Vestbanen. Skremmende var det ikke. Faktisk for undertegnede protestert ørene en smule da slagverksapparatene herjet som verst i partier. Men foir de yngre skulle det være slik. Historien av Roald Dahl som librettoen baserer seg på, har også en del skumlere sider med hekseagerende bestemødre og visuelle scenesjokk. Men det er tydeligvis slik det skal være. Unger går ikke av veien for liff nifse ting. Gisle Kverndokk har lykkes langt på vei med å balansere musikk til denne fortellingen. Han har blandet inn masse stilelementer som også for unger er gjenkjennelige. Som da Georg blander den magiske medisinen og heller opp Zalo og annet fra kjøkkenbenken. Det var nesten som et reklameinnslag på TV2 (og her bør reklamebyråene merke seg en stilsikker lydkulisse-maker). Litt haltet det, særlig i starten. Vi, dvs. de voksne som ikke kjenner Roald Dahls historie, syntes det var litt besværlig at ord og handling ikke var tydeliggjort nok i operaens første del. Mye inviterte til det, karrikaturer og stemninger kunne være velkomment i så måte. En liten detalj til: lydmiksingen kunne avgjort være bedre. Overgangene mellom mikrofonbruk og naturstemme fungerte ikke. Særlig rammet ble den 'dramatiske alt' Torill Eriksen som lot tordenhøyt i svake partier og nesten druknet i musikken når hun skulle synge ut. La alt dette være detaljer. Vi synes alle - fra komponist til librettist John Hollen de tyve musikerne fra Barrat Due, Terje Boye Hansen som ledet det hele - til Den Norske Opera og Musikkteateret på Vestbanen som både tar unger som ny norsk musikk på alvor. Nevnes bør også sangerne, og særlig Erik Sollid som den lille gutten Georg som setter det hele i gang. Knut Jørgen Moe og Helga Botn, ved siden av Torill Eriksen gjør en prima jopbb på scenen. Ubetalelig er sistnevnte i scenene hvor hun skla slurpe i seg medisinen. Denne gangen var det satt opp bare tre forestillinger. Propp fullt på samtlige var det selvfølgelig. Nå skal produksjonen til Neumünster og Schleswig-Holstein og deretter kommer den tilbake til Autummnale i Bergen og Ultima i Oslol i høst. Men den må spilles mer - mye mer! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
