|
 |
 |
 |
|
|||
Götterdämmerung i Kiel |
|||
|
|
Det er dristig av et operahus i en by av Kiels størrelse å kjøre i vei med Wagners mektige Nibelungen-Ring og nå Götterdämmerung, den største og mest omfangsrike av Wagners operaer. På premieren tok det ikke mindre en 5 timer og femtifem minutter å komme gjennom forestillingen, pausene inkludert. Men operaen i Kiel har gode ressurser å ta av. Først og fremst i et profesjonelt symfoniorkester på høyt nivå, dernest i et team med sangere som teller flere nordmenn og ikke minst en ung og entuastisk operasjef som også har signert operaens Nibelungen-Ring og dermed denne oppsetningen. Dermed består prøven. Operahuset viser med oppsetninger som dette at det på det beste er blant de fremste operahusene på kontinentet. Denne oppsetningen vil vekke betydelig oppmerksomhet, akkurat som både Das Rheingold og Siegfried som ble nominert til 'årets scenebilde' av renomerte Opernwelt i henholdsvis 1997 og 99. Det spesielle med denne oppsetningen er regigrepet. Svært mye vekt er lagt på å få dramatikken levende, og få Wagners musikkdrama 'ned på bakken' bokstavelig talt. Det virkelig gnistrer av enkelte av scenene. Her er det totalt rensket for operafakter og -manerer. Oppsetningen er ren og fri for det meste som forstyrrer dramaet - og musikken. Dermed blir Wagners fantastiske musikk - med Siegfried fart på Rhinen, hans dødsferd og ikke minst den tyve minutter lange sluttscenen med Brünnhildes Starke scheite... så desto mye sterkere. Sammenlikningen er urettferdig mot denne oppsetningen men man kan ikke unngå å trekke paraleller til de mest spektakulære filmeposene. Konflikten trer fram, gullets forbannelse, representert ved den ulykksalelige ringen som volder død og fordervelse for alle som kommer i nærheten av den og til slutt himmelens og jordens tilintetgjøring, før alt skal bygges opp på nytt. Derav også tittelen, som på norsk blir Ragnarok. Wagner hentet fritt fra de norrøne Edda-sangnene til denne operasyklusen. Det finnes de som tolker sagaen om Sigurd Fåfnesbane (Wagners dumsnille og naivtyske Siegfried) dithen at alt det onde startet når eiendom - og dermed eiendomsrett, behov for lover og stater - kom inn i menneskehetens historie. Harry Kupfers legendariske oppsetninger fra 15 år tilbake i Bayreuth og Staatsoper Unter den Linden i Berlin har dette aspektet for øyet. I Kiel-operaens oppsetning er det totalt rensket. Intet spesielt budskap utenom Wagners grunntekst er lagt i oppsetningen. Kirsten Harms har skåret vekk alt unødvendig, også scenografi, rekvisitter, solbriller med mafiahatter og annet registæsj. Sangerne sitter på scenen plassert inntil bakveggen og under hele forestillingen er scenerommet åpent. De tar på seg sine enkle kostymer, gjerne et sjal eller et klede, henter sitt spyd eller hjelm ved veggen, går fram i posisjon - og starter spillet. Scene- og lysfolk går åpent rundt og gjør sine oppgaver under forestillingen. Til og med under Siegfrieds dødsferd foretar lysfolkene filterskift på en lysbro for åpen scene, til bokstavelig talt 'heavy' musikk. Det er ikke voldtekt av musikken at arbeid med forestillingen foregår åpent med Wagners musikk. Denne 'Verfremdung' gjør at vi rykkes tett inn til beinet av dramaet. Det blir ikke kunstlet, vi befinner oss på en scene, føres inn og ut av dramaet og har Wagners musikk som følgesvenn hele veien. Brecht ville ha likt en slik Götterdämmerung, ja, han ville gå lenger: skrevet om hele dramaet og utgitt det for sitt eget! Men tro nå ikke at vi ikke opplever spektakulære øyeblikk. Scenemaskineriet ved en stor platformheis midt på scenen og store lysbruer erstatter fjelltopper, Rhinen og andre steder der handlingen finmer sted. I seg selv er dette befriende. Dramaet griper bare mye sterkere. Lyssettingen spiller en svært sentral rolle under forestillingen. Under sluttscenen går alt under i røyk og damp til heftig rødt lys. Til de siste tonene av dramaet skifter lyset til grønt og blått. Harry Kupfers lille forundrete gutt som rusler rundt og ser på ødeleggelsene med en blomsterkvast i hendene er i stedet blitt et skinnende sterkt lys i håpets farver. Det er Brünnhilde, gestaltet av Janice Baird som mye dreier seg om i denne oppsetningen. Hun er en sopran opplagt på veien opp mot det helt store. Her er det hennes sceneskikkelse og ypperlige skuespilleregenskaper som er det mest framtredende. Sympatisk står hun fram som dramaets midtpunkt, så fjernt fra den tradisjonelle Brünnhilde-Flagstad'en vi kan tenke oss. Hun er en herlig figur - og en sanger vi helt sikkert vil høre mer av i årene som kommer. Nesten elektrisk blir den måten hun binder oppmerksomheten til seg. Hun er mer enn en stor sanger, hun er også en fremragende scenekunstner og skuespiller. Nesten som et lite uskyldig barn opptrer hun på scenen. Hvor henter hun sin magi fra? Siegfried - Andrew Zimmermann - virket underlig fjern og tynn i sammenlikning. Det virket som om han var indisponert på premieren Dernest har vi symfoniorkesteret, Schleswig-Holstein offisielle Landeshaupstadtorchester. Under ledelse av en entusiastisk Ulrich Windfuhr er det bare å bøye seg i støvet for den presisjon og profesjonalitet de viste. På rollelisten var det flere som var spesielt verdt på merke seg, særlig Jörg Sabrowski som Gunther og Hans Georg Ahrens som Hagen. Flere norsk sangere er med i oppsetningen, og gjorde en habil innsats. Vi merket oss Turid Karlsen som Gutrune og Gro Bente Kjellevold som en av Rhindøtrene. Særlig scenen med de kåte og villstyrlige døtrene boblet det av, til slutt får de tilhake gullet sitt (ringen) og trekker dramaets definitive mest skurk, Hagen, med seg i Rhinens dyp. En Götterdämmerung som er en seier for operahuset i Kiel - og dermed plasserer det på det internasjonale operakartet - og en forestilling som markerer seg med sin renskårne enkelhet - og samtidig store dimensjoner. Så totalt forskjellig denne var fra vår egen tradisjonelle oppsetning i Oslo for et par år siden! |
||
|
Kjell Moe
|
|||
