|
 |
 |
 |
| |||
Magi og trolldom - Publikums møte med pianisten Glenn Gould (1932-82) | |||
 Glen Gould, foto gjengitt etter tillatelse av Sony Norge In English; Se også Glen Gould: innspillingene "Frem på podiet kommer det en keitet gutt iført kjole og hvitt som virker minst en størrelse for stor for ham" "Gould was, alas, a little crazy but had a remarkable, hypnotic effect at the piano". "Gould puttet albuene i varmt vann før han startet å spille"  foto: Don Hunstein, gjengitt etter tillatelse av Sony Norge "Under pausene laget han en seremoni av å knaske marantakjeks omhyggelig "vasket" i skummetmelk" "Platecoveret viser en yngling i ekstase som poserer, synger, spiller og dirigerer Bachs mesterverk" "Hele kroppen svinger rytmisk, underkjeven hans vugger i takt med musikken slik at dette bleke, glattbarberte ungguttansiktet nærmest får et apeliknende uttrykk" "Hver note artikulerer han med munnen, hans nynning og stønning høres hele tiden klart parallelt med spillet hans" "Henført kjærtegner fingrene hans tastaturet som om han var i ferd med å gjennomføre en kjærlighetsakt" "Spillet er forførerisk, pianisten hyller både seg selv og publikum inn i en psykologisk sfære av nærmest overjordisk dimensjon" "Svært få har vel eid den magien som Gould skaper i sitt spill: en herlig sammenveving av et levende kroppsspråk og musikalsk intelligens" "Så snart han ikke lever igjennom musikken, er det akkurat som om han omformes til en annen person; sky, genert og brydd som en liten gutt, forbauset fordi han får så stor hyllest" |
Det er 28. februar 1957 i California. "The San Francisco Symphony" og den spanske dirigenten
Enrique Jord., byr på konsert. Kvelden åpner med en temmelig sjeldent spilt symfoni av
dirigentens landsmann Juan Arriaga - som døde så tragisk bare tjue år gammel i 1826. Jord.
har et solid grep om denne musikken, men høster bare moderat applaus fra et noe døsig
publikum på denne onsdagskonserten.
Neste post på programmet er Bachs Klaverkonsert i f-moll, og en 24-årig pianist skal i ilden. Frem på podiet kommer det en keitet gutt iført kjole og hvitt som virker minst en størrelse for stor for ham. Personen virker brydd, hans blikk mot publikum er nølende og usikkert. Han ser ikke ut til å føle seg vel med å være blant alle disse menneskene. Hans holdning overfor dirigenten og musikerne er derimot svært hjertelig, hilser varmt på dem alle. Så lunter han frem mot Steinway-flygelet. Konsertinstrumentet er for anledningen stablet opp med treklosser slik at pianisten får en merkelig og svært uvant sittestilling i forhold til instrumentet. Han sitter langt ned mot gulvet på en gebrekkelig stol, armene har en høyst uortodoks vinkel i forhold til flygelet. Istedenfor at armene henger fritt ned i forhold til kroppen, peker de nærmest opp i luften. Men den unge mannen smiler, gnir seg i hendene, lener seg forover slik at ansiktet nærmest hviler på tangentene. Publikum møter i kveld Glenn Gould! Bachs f-moll konsert er opprinnelig skrevet for cembalo og er egentlig et litt merkelig valg for en pianist som skal ha sin lokale debut i en større transkontinental turné - de fleste pianister ville nok snarere ha valgt et mer flashy oppvisningsnummer. Men med dette verket synes kveldens solist å bekomme seg vel. Det er jo nettopp med Bachs musikk denne kanadiske kunstner har blitt berømt. Louis Armstrong skjøvet ned på 2. plassSom 22-åring var Glenn Gould allerede en celebritet i Canada da han gjennomførte sin USA-début i Philips Gallery i Washington 2. januar 1955. (Hans New York-début skjedde ni dager senere). Foruten bl.a. Beethovens Sonate i E dur, op. 109, Alban Bergs Klaversonate op. 1 og Weberns Klavervariasjoner op. 27, sto Bachs trestemmige Sinfonias og hans Partita nr. 5 på programmet.David Oppenheim, managing director for Columbias klassiske avdeling, var tilfeldigvis tilstede på Goulds konsert, noe som førte til Goulds underskriving av en eksklusiv kontrakt med plateselskapet Columbia Records. 29. mars oppførte denne unge pianisten Bachs Klaverkonsert i d-moll, BWV 1052 i Toronto med Toronto Symphony Orchestra under ledelse av Sir Ernest MacMillan. Goulds overveldende tolkninger inkluderte bl.a. Bachs Goldberg-variasjoner som også ble spilt inn. Oppenheim har i den forbindelse uttalt: "Gould was, alas, a little crazy but had a remarkable, hypnotic effect at the piano". I utgangspunktet var ikke direktør Oppenheim særlig lykkelig ved tanken om at Goulds hovedattraksjon på hans første plate skulle være Bachs Goldberg-variasjoner. Med unntak av en innspilling med Rudolf Serkin i 1928 hadde svært få pianister vært interessert i dette verket. Ikke engang utøvere på cembalo mente at Bachs "Aria med 30 variasjoner" fra 1742 hørte til deres standardrepertoar. Ikke desto mindre fant plateinnspillingen sted (10.-16. juni 1955), og dette var starten på et 25-års samarbeid mellom Gould og CBS. Gould hadde skaffet seg en platekontrakt for resten av livet! Allerede den gang var tydeligvis den unge Glenn rimelig sikker på at han kunne erobre et marked. Kilder forteller at under innspillingen ble det tatt nye fotografier av pianisten til hver av de 30 variasjonene som prydet omslagene på førsteutgaven. Gould puttet albuene i varmt vann før han startet å spille, han flyttet skoene sin i forhold til sittestilling under innspillingen, han la orientalske puter under pedalene på flygelet fordi han mente føttene hans ville "lide" dersom de kom i nærkontakt med det bare tregulvet. I det hele tatt la han inn såvidt mange gimmicks slik at journalistene i magasiner og aviser som "Glamour", "Esquire", "The New Yorker" og "The Herald Tribune" snakket om "the Gould phenomenon". Under pausene laget han en seremoni av å knaske marantakjeks omhyggelig "vasket" i skummetmelk. Det var ikke særlig merkelig at folk ble nysgjerrig på dette unge klavergeniet som hadde så mye rart for seg. Platen ble øyeblikkelig bestselger, den skapte internasjonal sensasjon, og denne unge pianisten ble med ett slynget mot berømmelse for hele verden. Platecoveret viser en yngling i ekstase som poserer, synger, spiller og dirigerer Bachs mesterverk. Til og med plateutgivelsene til Louis Armstrong falt ned til en 2. plass! Allerede som 19-åring hadde denne pianisten bergtatt det kanadiske publikum. Høsten -51 ga han en rekke konserter på vestkysten av Canada med Vancouver Symphony Orchestra, og dirigent var William Steinberg. Programmene inneholdt bl.a. Beethovens 4. klaverkonsert. Skulpturerer musikkenDet er ingen tvil om at kveldens solist nyter å ta med publikum inn i Bachs vidunderlige verden. Hele kroppen svinger rytmisk, underkjeven hans vugger i takt med musikken slik at dette bleke, glattbarberte ungguttansiktet nærmest får et apeliknende uttrykk. Hver note artikulerer han med munnen, hans nynning og stønning høres hele tiden klart parallelt med spillet hans. Pianisten makter å artikulere hver note, han skulpturerer musikken på en slik måte at hver enkelt frase får et eget liv. I symbiose med orkestret blir Gould bokstavelig ekstatisk. Henført kjærtegner fingrene hans tastaturet som om han var i ferd med å gjennomføre en kjærlighetsakt. Denne fullstendige innlevelsen i musikken innebærer også at han stadig utfører dirigentbevegelser med sin venstre hånd; han gir instrukser såvel til seg selv som til symfoniorkesteret.Kombinasjonen av den visuelle og klanglige effekten av Goulds opptreden smitter over på publikum som straks lytter henført og nærmest hypnotisert. Spillet er forførerisk, pianisten hyller både seg selv og publikum inn i en psykologisk sfære av nærmest overjordisk dimensjon. Goulds tolkning av den langsomme satsen i Bachs konsert oppleves som en åpenbaring. Kveldens pianist spinner den sjelfulle melodien i denne satsen som en sølvtråd ved å forme hver frase med en utstudert veloverveielse og skaper på denne måten myke overganger og kontinuitet mellom alle de individuelle notene. Bach blir så sangbar at det er utrolig at det er et tasteinstrument som fremskaffer musikken. Og i sistesatsen - med sin aksentuerte 3/8-takt - slipper solisten seg løs, han skaper en lystig atmosfære slik at publikum synes å by hverandre opp til dans inspirert av Goulds spill. For en pianist! Svært få har vel eid den magien som Gould skaper i sitt spill: en herlig sammenveving av et levende kroppsspråk og musikalsk intelligens. Historien forteller at på attenhundretallet var det Liszt som hadde denne egenskap. Innen vårt århundre er det Artur Schnabel som kanskje matcher Gould best. Og selvsagt, la oss ikke glemme Artur Rubinstein som med uanstrengt mine tryllet frem de mest elegante passasjer, for eksempel i hans praktfulle Chopin-tolkninger. Og Sergei Rachmaninoff, som lutende over klaveret i sin solide, trauste skikkelse lot sine smidige fingre fremmane velmodulerte klanger og delikate melodigerlandere. Disse virtuose pianister har noe til felles; lik dansere er de en fryd for både øyet og øret til publikum. Disse eminente musikerne spiller bokstavelig på publikums åpenhet og mottagelig sinn med både kropp og sjel og setter i gang følelser som strekker seg fra religiøs hengivenhet til sensuell ekstase. Etter pausen er det Richard Strauss som står for tur, hans Burlesque. Dette er en minikonsert som ikke er blant de mest kjente av Strauss' verker. Det at Gould har valgt akkurat denne komposisjon på sin debut på Amerikas vestkyst forteller litt om pianistens vågemot og mangel på konformitet i valg av repertoar. Han lykkes ihvertfall å overbevise publikum om at han er en teknisk trollmann. Hans spill er bare blendende; triolakkorder, arpeggier og "livsfarlige" skalapassasjer strømmer over klaviaturet. Solisten er bare i sitt ess. Alt sammen ser så utrolig enkelt ut. Pianisten verken vrir eller vrenger på seg der oppe på den gebrekkelige krakken, han viser intet tegn på showmanship. Hendene hans er hele tiden tett ved tangentene, håndleddene ligger horisonalt foruten når han dirigerer med venstrehånden. Straks Strauss forstummer blir Gould igjen klosset. Det virker som om applausen skremmer ham. Så snart han ikke lever igjennom musikken, er det akkurat som om han omformes til en annen person; sky, genert og brydd som en liten gutt, forbauset fordi han får så stor hyllest. Etter et nesten mekanisk og uinteressert bukk til publikum vinker han til orkesteret, men tar ikke dirigenten i hånden slik det sømmer seg en solist. Han smetter av gårde bak scenen og kommer kun én eneste gang inn igjen for applaus. Hvilken vei videre?Hvordan kommer denne unge pianisten til å takle sin karriére? Vanskelig for publikum og kritikere å spå etter denne konserten, men vi vet mer i dag: Livet kom til å by på svært store utfordringer både for kunstneren og privatmennesket Glenn Gould!Få pianister er så myteomspunnet som nettopp ham. Var han helt uskyldig i dette? Han døde så altfor tidlig - bare femti år gammel. Hvordan hadde han gått videre som kunstner dersom han hadde fått leve lenger? Dette kan bare bli gjetninger, i verste fall spekulasjoner, men mye forteller oss at denne eminente kunstner hadde både fysikk og psyke imot seg for å mestre det presset en så geniforklart kunstner nødvendivis møter. Vi vet at hans liv dessverre måtte romme psykiaterkonsultasjoner gjennom en årrekke, bruk av beroligende midler for å takle sine psykosomatiske lidelser. Vi kjenner til hans stadig tiltagende angst for å entre podiet for helt til slutt å trekke seg tilbake fra offentlige konserter. Allerede i tyveårene snakket han alvorlig om å forlate konsertpodiet. Det ironiske - eller kanskje var det ikke så tilfeldig - at parallelt med at Gould skrev under platekontrakten med CBS, ytret han oftere og oftere at han ville avslutte konsertvirksomheten. Han ønsket dessuten mot slutten av karriéren å vie mer av livet sitt til dirigentstokken enn pianistkrakken. Spørs om ikke hans temperament var noe for spesielt til å takle denne rollen på en profesjonell måte. Dette er ett av temaene som Kulturspeilet vil by på etterhvert. Og vi skal selvsagt gå nærmere inn på de mange plateinnspillinger han heldigvis fikk gjennomført i sitt altfor korte liv; hans valg av dirigenter, orkestre og solister, samt hans brede repertoar vil få spalteplass. Ut fra hvilke kriterier valgte han musikken for sine konserter og plateinnspillinger? Var det ut fra helt spesifikke estetiske kvaliteter? Det er mange grunner til å anta at Glenn Gould som fortolker hadde et langsiktig mål. Mangt sier oss at han ikke plukket tilfeldig i notebunkene, men hadde helt spesielle føringer i sitt valg av repertoar. Og han hadde sin helt personlige spillestil og tilnærming til musikken. Det er noe av det som gjør denne pianisten til noe helt spesielt og interessant for ihvertfall meg. Vi skal her i de kommende ukene se litt nærmere på flere dimensjoner av fenomenet Glenn Gould.
Dette innlegget bygger delvis på materiale fra Peter F. Ostwalds bok The Ecstasy and Tragedy
of Genius Glenn Gould og platecovere til Goulds plateinnspillinger.
| ||
Berit Kvinge Tjøme
|
|||
