|
 |
 |
 |
|
|||
Gro bind to |
|||
Se også: |
Da første bind av Gro Harlem Brundtlands selvbiografi kom i fjor mente vi at den
måtte kvalifisere til årets bok. Ikke på grunn av dens litterære
kvaliteter - snarere tvert om - eller bidrag til vår
samtidshistorie (som de fleste som beskriver egen rolle i begivenheter, eier
også hun en viss evne til å huske selektivt) men fordi hun hadde kraft og styrke til å
hevde retten til å være et menneske.
Midt i mediastyret kom hele Norges mor på banen med en bok om retten til å være et alminnelig menneske, få gå i fred, ikke bli tittet på, beglodd, tisket om, beundret, tolket, dyrket, fotografert - og ha mediene i hælene hele døgnet. Tidspunktet sånn sett var det rette: rett etter prinsesse Dianas tragiske bortgang. Upåaktet av posisjoner, makt og det faktum at hun var landets første kvinnelige statsminister ga hun ord og mening til enkeltemenneskets rett til å være seg selv, til å ha et eget liv - og til ikke å la seg lede og påvirke av andre. Det siste ga også en ny og fornøyelig omgang av Gro-Kåre scenen hvor vi påny fikk anskueliggjort hvor vrient det er alltid å måtte ha rett. Ikke uten grunn kan man si at hennes bok fokuserte på problemet med medias og offentlighets rett til å drive råkjør på kjente personligheter. Hvor langt har de anledning til å trenge inn i den private sfæren? Den andre delen av selvbiografen vil sette igang atskillig flere rystelser enn det den forrige forårsakte. Nå er det ikke lenger bare en mekrende Willoch som i sin alderdom må føle behov for selektiv historiebedømming. Nå går hun rett inn i maktens hule. Til syvende og sist er det regjerings- og partiledelse hun setter på dagsordenen. Når dette skrives er Bondevik (fremdeles) statsminister og Jagland (fremdeles) partileder og statsministerkandidat. Gros bok har sprengkraft i seg til å endre dette. Det som vi lenge ante etter at hun gikk av som partileder på landsmøtet i 1992, får vi nå bekreftet: hun drøyet sin egen avgang som statsminister så lengde det var mulig. Valget av Jagland som hennes etterfølger i statsministerstolen var ikke hennes førstevalg. Mannen eier dårlige evner til å kommunisere, er hennes forsiktige dom i boka. Dermed sier hun på en diplomatisk måte det hele resten av Norge har registrert forlengst: mannen er en tragedie som kan bidra til å velte ned det hun og andre har bygget opp. Det er ikke bare de kommunikative evnene det her indirekte pekes på. Når hun nå rett foran et nytt Arbeiderparti-landsmøte åpent gir sin mening fra den gang til kjenne, er det ikke utenkelig at dette vil få konsekvenser. Gro har fremdeles mye å si om norsk politikk. Hun måtte ha visst at det å komme med en slik bok og slike oppfatning bare få dager før det helligste av det hellige - Arbeiderpartiets landsmøte - ville få mulige ringvirkninger. Sånn sett kan hennes murstein av biografi over nære begivenheter spille en viktig rolle i endring av det politiske bildet i Norge. Vi kan ikke si det samme om bind II som vi kunne si om det første. Nå er det den modne politikeren som skal forsvare sine gjerninger - eller velge seg et ettermæle. Framstillingen bærer følgelig preg av dette. Dermed blir også irritasjonene fra første bind tydeligere. Bisetningenes og de lange uforståelige resonnmentenes ukronete dronning går nok en runde, denne gang på godt over fire hundre sider. Det vil si, bisetningene viker riktignok fysisk for resonnementene - men like fullt irriterende er det. Det kreves faktisk en stor grad av tålmodighet og styrke til å tåle fire hundre siders ensidige 'jeg'-formuleringer. Noen steder går hun langt over streken for det et forlag bør tillate utgitt med krav til bok: når hun side opp og side ned skal referere hvem hun tenkte på å innstille til hvilke posisjoner, hvem som foreslo hva og hvem hun hadde samtaler med. Det er her irritasjonen over en som skal føye sitt ettermæle når store høyder: hvordan kan hun innbille seg at vi, leserne, skal måtte drøvtygge oss gjennom slike dagboksenotater? Bare i et kapitel bryter hun totalt mot dette mønsteret. I kapitelet om sønnen Jørgens sykdom og selvmord taler personen Gro. Her blir hun nær, menneskelig og beskriver de følelsene en mor har når hun mister sin sønn. Men irritasjonen øker etterhvert som vi jobber oss gjennom sidene. Allerede på begynnelsen plager hun oss med lange og lite sammenhengende forklaringer om sin rolle på den internasjonale arena. Allerede her meisler hun ut en egenoppfatning som den totalt ufeilbarlige og perfekte. Etterhvert preger dette framstillingen: hun har alltid rett, eier ingen lyte og i hennes framferd er det ingen ting å sette fingrene på. Når man er så nær i historien at det er lett for ethvert oppegående menneske å kjenne igjen omstendighetene, er det temmelig frekt overfor andre tenkende og samfunnsengasjerte mennesker å operere med en totalt ufeilbarlig jeg-alene-vet holdning. Norsk historie de siste ti årene er ikkke bare Gro - det er også fire millioner andre i denne nasjonen. Ikke et sekund, ikke et øyeblikk - utenom i kapitellet om sønnen Jørgen - røper hun menneskelig trekk. Hun er den ufeilbarlige, perfekte, et menneske uten svakhetstrekk av noe slag. Den slags mennesker finnes som kjent ikke, og det vitner hverken om indre styrke eller visshet på den politiske linje hun sto for og beslutningene hun tok at hun ikke i noe øyeblikk eier noe fnugg av tvil. Særlig kommer dette fram i hennes oppfatning av det indre partilivet. Gros framstilling er en utsøkt mark for samfunnsvitere som vil belyse Arbeiderpartiets indre liv og partikultur, slik den har utviklet seg etter leninistisk modell på 20-tallet opp gjennom Håkon Lies mangeårige diktatoriske ensretting. Hva styrer beslutningsprosessene? En kode med mange uskrevne regler for hvordan man 'gjør' tingene, oppfører seg og behandler saker. Ofte uforstående og ubegripelig for folk flest - og Gro bare bekrefter de fleste fordommer man måtte ha til politikere og politisk liv. Dermed blir hun selv en bekreftelse på Hagens framgang. Men hva mener damen? Har hun ikke tanker om sin politikk, sine visjoner, ideologi? Hva mener hun med å være sosialdemokrat - eller hva er en sosialdemokrat ved inngangen til et nytt årtusen? Nei, det evner ikke Norges ledende politiske personlighet de siste tyve år å gi et svar på. Vi gremmes. |
||
Kjell Moe
|
|||
