|
 |
 |
 |
|
|||
Jan Guillou som tempelridder |
|||
|
Kommandørkaptein Carl Gustaf Hamilton skal få nyte sitt eksil og pensjonisttilværelse i
California i fred. De ti bøkene om ham - som Guillou fikk ideen til da han
satt i fengsel for å ha brukt sin journalistiske penn til å avsløre sosialdemokratenes
hemmelige etteretningstjeneste IB (Informationsbyrån) i 1972 (senere så grundig
satt på dunken under Palme-etterforskingen at den måtte oppløses,
eller reorganiseres) - er blitt den største
boksuksessen i Norden noensinne.
I blandingen av ren action, helteeventyr a la James Bond, spenning og usedvanlig velfortalt skrivestil opptrer han også med samfunnskritikk og en tydelig anti-imperialistisk penn. Serien kom i rett tid for et skadeskutt Sverige på økonomisk nedtur som trengte en Superman å klamre seg til når folkhemmets trygge verdier gikk i oppløsing. Selv om denne nye serien - vi regner med at flere bøker er underveis - er flyttet 850 år tilbake i tid, inneholder den mange av ingrediensene fra Hamilton-bøkene. Først og fremst den ypperlige fortellerstilen. Man fengsles lett av Guillous mesterlige framstillingsmåte. Også det antiimperialistiske budskapet er med, om ikke så påtrengende tydelig i dette første bindet. Vestlig (og nordisk) hovmot og arroganse overfor andre folkeslag, også i forhold til munker og treller, er en av bokas ledetråder. Vi befinner oss i korsfarertiden og i den første rikssamlingens tid i Sverige med striden mellom sverkerne og Eriks-ætten og folkungarna, og de ytre kulissene gir materiale til skildringen - med en del nødvendige dikteriske friheter. Boka slutter med at den unge helt begir seg ut på ferd til Roma for å bli tempelridder. Men også noe av det irriterende ved Hamilton-bøkene er i behold. Personskildringene har lett for å bli entydige og endimensjonale. Noe av dette kan skyldes at Guillou har valgt en kunstig sagastil. Noen ganger vokser setningene seg like store og klumpete som i den mest svulstige islandske ættesaga. Om man skriver om 'forna' dager, behøver ikke språket til de grader bli etterlignet. Det er i handlingsbeskrivelse at Guillou har sin styrke. Dernest har hovedpersonen, Arn Magnusson, altfor tydelige likhetstrekk med kommandørkapteinen. Fra cirka halvveis ute i boka stiger det fram et bilde av den suverene våpenbehandler, rytter og nærkampekspert som mestrer enhver utfordring. Han er også utsøkt dannet, forfinet, mestrer tre språk alt fra barnsben av og kan alt om byggekunst, gårsdrift og jordbruk. I James Bond-verdenen kan man godta en slik typetegning. Verre blir det når man forlater den entydige spenningsbok-sjangeren. Selv hos Snorre finnes det flere dimensjoner i personkarakteristikken og atskillig av underfundigheter i kvadene. Dette er imidlertid for en biside å regne. Det er så mange kvaliteter forøvrig i denne boka som setter forfatteres overdrivelser til side. Vi tilgir så gjerne, for vi ble fengslet av fortellingen. Et sted gjør han også morsomme pek mot norske kolleger: herrene Eyvind Johanson, Jon Mickelson og Egil Olafson Ulateig opptrer som norske båtbyggere for den senere kong Knut Eriksson. |
||
Kjell Moe
|
|||
