|
 |
 |
 |
|
|||
En Hamlet fra Manpower? |
|||
|
Se også Kulturspeilets oppslag: - Med tap for Nationaltheatret
|
Ingmar Bergman og Staffan Valdemar Holm går sterkt ut mot det de oppfatter som 'regnenissene's økende makt innen svensk teater. Retorisk spør de: Må vi gå til Manpower for å hente en Hamlet? Det som skjer innen svensk teater er at fast ansatte skuespillere forsvinner. Mer enn halvparten av dem skal ha blitt borte i løpet av de siste årene. Markedet for reklame og såpeoperaer fanger de villig opp og gjør at protestene kveles i skjul av fete korttidshonorarer og mulighetene for rask berømmelse. Gjennomsnittsalderen på de faste ensemblene i Sverige begynner å bli svært høy. På Stadsteatern ligger den på 55 år. - En maktovertakelse, sier Ingmar Bergman og Staffan Valdemar Holm til Gunnar Ohrlander og Aftonbladet. Ved begge de to store teatrene i Stockholm, Dramaten og Stadsteatern, har tallet på faste skuespillere blitt kraftig redusert. Tilbake sitter markedsfolkene som bare ser på publikumstallene, i følge de to. Og her går maktens menn igjen: politikerne fester mer tiltro til en markedsøkonom ved et teater enn en kunstnerisk leder. Men Ingmar Bergman tar sine forbehold. Han ser det som en positiv utvikling at man går vekk fra de store faste ensemblene. - Det finnes ingen store teatre i Europa som har faste ensembler lenger, sier han. - Ser man strengt kunstneriskt på det så er det en fordel. De faste ensemblene kommer helt sikkert til å forsvinne, sier den tidligere teatersjefen på Dramaten. Staffan Valdemar Holm mener at svenske politikere er altfor opptatt av egeninntekter. De kunstneriske målene taper. Dermed blir politikerne dillettanter i forhold til kunstens innhold. - Mye av teateret er mørkets gjerninger, sier han. Kunst er å snu på hodet og se nattesider og utfordre samfunnet. Kunst skal være farlig og katastrofal. Han har ingen lyst til å gjøre politisk korrekte stykker og synes det svenske sosialdemokratriets kulturpolitikk mer og mer preges av 'blairisme' med sin fiksering på billettinntekter og teater som en slags positiv mentalhygienisk mykverdi. 'Det er ubehagelig når kunsten går hånd i hånd med makten', sier Staffan Valdemar Holm. Ingmar Bergman sier at det er like urimelig med en 'regnenisse' som en kunstnerisk leder som en begavet kunstner som 'øverste regnenisse', '..noe som har skjedd i blant' sier han. Løsningen ligger i følge ham i Tyskland: - På sikt blir det nødvendig å begynne å jobbe med lengre projekt. I Tyskland knytter man et ensemble til en regissør under en periode på la oss si fem år. De faste ensemblene skaper trygghet men i tysk teater har man til gjengjeld greid å skape en kontinuitet på kunstnerisk grunn. Her hjemme finner vi de samme utviklingstrekkene som i Sverige. Svært populære blant politikerne blir de teatersjefene som skaffer høye egeninntekter, ikke de som står for kunstnerisk nyvinning. Norsk Skuespillerforbund har i flere år vært kneblet på grunn av medlemssammensetningen: der har free lancerne blitt den største medlemsgruppen og fagforeningen kan ikke kjøre ut mot sine egne. I stedet fokuserer man på de almenne tendensene til at 'kunsten taper': antall arbeidsplasser for teknikere og administrasjonsfolk øker stadig mens det blir færre og færre kunstnere. Slik sett bidrar Norsk Skuespillerforbund til å skape avstand til øvrig ansatte ved teatrene. Diskusjonen om fast ansatte skuespilleres svært gode avtaler om rett til fri for å delta i reklame og TV-såper, taes ikke opp. Nationaltheatret har under sin nye sjef Eirik Stubø kjørt et mildt sagt dristig repertoar de første månedene dette året. Publikumstallene og egeninntektene har nærmest vært katastrofale, noe som viser seg ved at Stein Winges oppsetning av Wozzeck blir tatt av i mai til fordel for Lilly Valentin. Eirik Stubø møter likevel stor forståelse for sine visjoner. Det er ingen hemmelighet at han ser på dagens trekk ved tysk teater som et forbilde. Ved Schaubühne i Berlin har man den ordningen som Ingmar Bergman og Staffan Valdemar Holm etterlyser. Her ansettes skuespillerne på flere års 'prosjektkontrakter' som følger den kunstneriske lederen. Men de er også nødt til å avgi 'klosterløfte': ingen andre jobber ved siden av den tid de er ved teatret. Alt skal fokuseres på teateret og forestillingen. Det er lik lønn for alle. |
||
|
Kjell Moe |
|||
