Journalisten møtte det tysk-norske kunstner-ekteparet Anna-Eva Bergman og Hans Hartung våren 1987 i deres hjem i åsene ovenfor Antibes på Den Franske Riviera. Der levde de tilbaketrukket sine siste leveår i sin kubistiske bolig i en sølvgrønn olivenlund med utsikt over Middelhavet. Selv om dette bare var noen få måneder før de døde, var de begge spill levende og produktive, og arbeidet daglig i sine respektive atelierer. På den tiden høstet Anna-Eva Bergman rosende kritikker i Wien for sin "arktiske verden", som maleriene hennes der ble omtalt som. Etter å ha levd 35 år i Frankrike, skildret den norske malerinnen det polar-norske landskapet vakrere og mer effektfullt enn noen gang. Bildene hennes nærmet seg geometriske former i en sterk forenkling av motivet, med mye sort, knallblått og isblått og store felter med sølv og gull, som sorte fjellplatåer i skarp kontrast mot søvlblått hav.  

Tyskfødte Hans Hartung var allerede etter annen verdenskrig blitt internasjonalt kjent som en av mestrene innen abstrakt maleri. Han var i sin tid den første til å utvikle den lyrisk abstrakte uttrykksform, lenge før amerikanerne utpekte seg til grunnleggere av denne stilen. Hartung var tidlig prisbelønt og innkjøpt av moderne museer og samlinger over hele verden.  

Det var ikke uten en viss andektig undring man ankom deres hjem "Le Champs des Olivers" i åsen over Antibes. Ned gjennom en skyggefull, skrånende hage lå tre lave, hvite bygninger i Le Corbusier-stil. Av de store, kritthvite mur- og vindusflatene var ikke to like hverandre, med sine rette og stramme linjer. Fra den store patioen med fliselangt svømmebasseng hadde man utsikt til kysten og havet. De eneste pyntegjenstandene var et par badeballer i sølv og gull som glidende fulgte krusningene på vannflaten i bassenget.   Disse dengang så ultramoderne omgivelsene hadde vært den 78-årige Bergman og 82-årige Hartungs hjem siden 1972. De hadde selv tegnet og planlagt byggverket til minste detalj. Det ene huset var til boligformål, de andre to til atelierer og kontorer til de ansatte. I tilknytning til hvert sitt studio og atelier hadde de store oppbevaringshvelv til sine svære malerier. Allverdens teknisk utstyr var i anvendelse overalt.  

I den stramt innredede stuen, uten et bilde på de bare veggene, var kun et par skulpturer utstilt i tillegg til Picasso's litografi "Crane de Chevre" inne i peisen. "Vi kan ikke ha bildene våre fremme, forstår du", hørtes en svensk-norsk stemme. "Da finner vi bare feil og må rette på dem hele tiden. Våre venner blir sjalu hvis vi henger opp bilder av noen av dem ikke ikke de andre. Det eneste unntaket vi gjør er Picasso."  

Anna-Eva Bergman, liten og intens med mørkt, kortklippet hår og store briller, hadde inntatt stuen hvor vi var blitt plassert av hennes norske sekretær. "Det var virkelig på tide at dere begynte å forstå bildene mine der hjemme! Da jeg forlot Norge for annen gang i 1952 var likegyldigheten og mangelen på forståelse for min kunst ikke til å holde ut! Jeg var ikke norsk nok og ble betraktet som en fremmed fugl. Nå er det gudskjelov vokst opp en ny generasjon som ser mine bilder med andre øyne."

Fremmed fugl var egentlig ikke noen dårlig sammenligning på Anna-Eva Bergman, for det var noe fuglelignende ved hennes lille skikkelse. De små hendene hennes snakket hele tiden, - raske, nonchalante håndbevegelser understreket ordene på en kontant og likevel svært fransk manér, sammen med livlig mimikk og skuldertrekninger.  

Hans Hartung, som hadde vært syk i lengere tid og ønsket å bruke hvert minutt til å male, hadde vondt for å løsrive seg fra sitt arbeide. Sammen med sin norske sekretær og to franske assistenter viste de  rundt i sitt hjem og i atelierene med den betydelige samlingen av arbeider. To Airdalesterriere var med på omvisningen og svinset fornøyd mellom lerreter og malersaker og sikkerhetsdører som ble låst opp og igjen. Det ble servert "Bloody Mary" av enda to ansatte som organiserte i bakgrunnen. Samtalen førtes på fire språk, tildels på én gang, om et langt, internasjonalt liv fyllt med mange vanskeligheter og utrolige hendelser.  

Anna-Eva Bergman hadde hatt ikke mindre enn fem nasjonaliteter, mens Hartung var født i Leipzig, og hadde vært fransk statsborger siden krigen.  

"Jeg ble født i Sverige, men kom til Norge i en kleskurv seks måneder gammel", kunne Anna-Eva Bergman fortelle. Hennes mor var da skilt fra en svensk offiser, og Anna-Eva vokste opp som norsk statsborger. 19 år gammel reiste hun til Wien for å studere kunst, etter studier ved Statens Kunstakademi. Samme året besøkte hun Paris, som da var midtpunkt for de abstrakte retninger i kunsten. På en fest hos norske kunstnervenner møtte hun den 25 år gamle Hans Hartung. Oppvokst i Leipzig, Basel og Dresden hadde han i hele sin krigsbarndom vært en lidenskapelig tegner. Foreldrene hadde forstått hans talent og latt ham få studere kunst, selv om de etter hvert så med bekymring på hvordan hans tegninger utviklet seg til "flekker og streker" uten noe synlig motiv. Etter studier i Dresden kom Hans Hartung til Paris i 1926.  

"Vi møtte hverandre 9. mai 1929 og giftet oss allerede samme høsten", fortalte Anna-Eva Bergman. "Etter noen år i Dresden og Paris bestemte vi oss til å flytte til Menorca i 1933, dels av polistiske årsaker og dels fordi det var et billig sted å leve."  

En liten rente etter arv fra Hartungs far var alt de hadde å leve av. Noen avsetning på sin aparte kunst kunne de ikke forvente. Tvert imot vekket de to unge kunstnerne mistanke blant fiskere og bønder på Menorca. Det endte med at de ble jaget fra øya, mistenkt for spionasje.  

"I 1935 flyttet vi inn på et trangt, lite atelier i Rue Daguerre i Paris. Vi hadde så lite å leve av at vi som oftest ikke engang hadde penger til tegnepapir. På grunn av den spanske borgerkrigen  fikk vi aldri våre eiendeler hjem fra Menorca, og Hitlers valutarestriksjoner satte en stopper for utbetalingene fra Tyskland."   Anna-Eva Bergman ble alvorlig syk og måtte foreta en rekke operasjoner. I 1939 var situasjonen så vanskelig at  hennes mor resolutt tok henne hjem til Norge. Skilsmisse fulgte.  

"Som tysk statsborger fikk jeg problemer i Norge under krigen. Jeg var i Hardanger da jeg fikk vite at tyskerne var ute etter meg. Som en haugtusse dro jeg til fjells med malersakene mine inntil norsk statsborgerskap var i orden", fortalte den vevre damen.  

For Hans Hartung ble krigen dramatisk. Han kjempet i den franske fremmedlegionen og måtte amputere benet uten bedøvelse etter å ha blitt beskutt av tyske soldater.   Begge giftet seg igjen hver på sin kant; Hans Hartung med Roberta Gonzales, datter av hans kunstnervenn Julio Gonzales, og Anna-Eva med den norske forretingsmannen Fridtjof Lange.  

"Jeg ble i Norge til 1952, men det var ene og alene for å stelle min gamle svigerfar. Det året fikk jeg omsider stilt ut mine bilder på UKS i Oslo, men tror du ikke den selvgode juryen hadde krittet over alt som var sølv og gull! Bildene mine var fullstendig uforståelige for nordmennene. Jeg følte meg kvalt! Da min svigerfar døde, kom jeg meg ikke fort nok til mine gamle venner i Berlin og Paris. Allerede den andre dagen jeg var i Paris, ble jeg med noen venner til Julio Gonzales' utstilling i Musée d'Art Moderne. Tvers over utstillingslokalet fikk vi plutselig øye på hverandre igjen, etter alle de årene. Det ble kjærlighet ved første blikk - igjen! Roberta tok det meget sporty, hun er i dag en av våre beste venner."  

Ekteparet Hartungs liv etter det har vært velkjent i den moderne kunsthistorie. I avantgardistenes Paris bodde de i 20 år på Montparnasse, i sentrum av utviklingen av den abstrakte kunst.  

"Tiden etter at jeg kom tilbake ti Paris er den beste jeg  har opplevd", mintes kunstnerinnen. "Jeg fikk male som jeg ville, og hadde flere utstillinger. Våre venner som nå er verdensberømte, slet seg den gangen nesten ihjel for å bli kjent. Ingen ba om kunstnerlønn."  

Allerede fra 1948 hadde Hans Hartung begynt å bli internasjonalt kjent. Etterhvert ble hans malerier ettertraktet over hele Europa og Amerika. Han ble invitert til å stille ut i prestisjetunge gallerier og muséer fra Musée d'Art Moderne i Paris og Tate Gallery i London til Metropolitan Museum i New York. Priser og hedersbevisninger fulgte. Dessuten mottok han en rekke høye, franske og tyske ordener for sin innsats under krigen.  

"Min mann, som engang var en aktiv sportsmann, har tatt seg fryktelig nær av ulykken under krigen. Fangenskap i Spania og naziforfølgelse har heller ikke gjort livet lettere. Men dess mer motgang, dess mer har han arbeidet."   Hans Hartungs kunst har ikke alltid vært den letteste å forstå for samtidens publikum. "Jeg gir ikke bildene mine noen titler, de taler for seg selv. Våre etterkommere vil nok lettere forstå min uttrykksform."  

På en merkverdig måte klarte Hans Hartungs melankolske øyne og Anna-Eva Bergmans gestikulerende hender å "snakke" i munnen på hverandre. Hartung viste tålmodig frem et vell av skisser og bilder - helt tilbake til skoledagene - hvordan han utviklet sin stil.  

"Ser du dette bildet av Rembrandt? Det var spillet til foldene i drakten på dette bildet som satte meg på sporet av hvordan jeg skulle male. Fra først å ha tenget figurativt begynte jeg å la de forskjellige elementene leve for seg."   De to kunstnerne på Le Champs des Oliviers la seg aldri opp i hverandres kunstneriske uttrykksform.  

"Min mann har aldri forsøkt å påvirke meg, og jeg har aldri forsøkt å etterligne ham", fortalte Anna-Eva. "Vi arbeider i hvert vårt atelier, og et par ganger i uken går vi på besøk til hverandre og ser hva den andre ha laget siden sist."  

Mørket hadde senket seg innen man forlot kunstnerparet i olivenlunden den kvelden i -87, bare måneder før deres begivenhetsrike liv var slutt. En underlig stemning lå over stedet, der de stramme bygningene lyste hvitt mellom de sølvgrønne oliventrærne i middelhavskvelden. Disse to kunstnerne hadde opplevd og utrettet så utrolig mye, og fått sine arbeider spredd ut over flere kontinenter. Men deres budskap måtte fortsatt vente på nye generasjoner for til fulle å bli forstått.