|
 |
 |
|
| |||||||
|
Dette er en bok jeg hadde vanskelig for å skjønne helt meningen med.
Hva er forfatteren ute etter? Skal han skildre sitt tomme liv, slik 38-åringen Will blir framstilt? Han er en person uten særlig guts og vilje, som lever et så å si meningsløst liv på pappas renter. Eller vil han si noe om egoistiske alene-foreldre som glemmer at de har barn å ta ansvar for? I lange perioder blir fortellingen like fargeløs som personen Will. Attpåtil har boka gal tittel på norsk. Gutter er gutter gir helt andre assoiasjoner enn About a Boy. For det er om en gutt dette handler. 12-åringen Marcus føler seg helt mistilpasset. Ikke finner han venner på den nye skolen, han blir mobbet og er totalt ute å seile i sosial sammenheng. Mest av alt er han opptatt av at moren skal finne seg en ny kjæreste slik at gråtetoktene hennes opphører. Det er gjennom observasjonene til Marcus at denne boka har sin styrke. Hornby former tankene til 12-åringen på en presis og troverdig måte. Det er hans verden vi ser - eller rettere: det er det eneste i denne historien som står noenlunde til troendes, som det er farve, humør og innhold over. Man blir fort lei av å lese om såkalte 'ikke'-personer som Will og galleriet av sytende småbarnsforeldre. Jo forresten, historien der den starter om at Will ljuger på seg en to-åring for dermed å komme inn i alene-foreldreforeningen for å få sjans til å sjekke damer, kunre være en herlig begynnelse på noe mer rabulistisk enn det vi får oppleve. Det nærmeste den norske tittelen kommer sitt innhold er en 16-årig oppløpen jentunge av en Kurt Cobain-fan. Om det er noe som er 'guttete' i skildringen er det henne. | ||||||
Kjell Moe |
|||||||
