John Irving: Enke for et år (A Widow for One Year) 602 s. Gyldendal Norsk Forlag 1998 av Kjell Moe Fortellinger om de merksnodige og skrudde mennesker Driver han gjør med oss? Sitter han nå og gapskratter over en hel verden som tolker, overtolker og fortolker ihjel hans seneste bok? Mens han selv har prestert en noe nærmest banal såpehistorie som i visse henseende ikke har større kunstnerisk kraft enn en middelks TV2-serie? Herlig og fascinerende Første inntrykk: en herlig, fascinerende bok hvor alt er på plass slik vi kjenner John Irving: de merksnodige og skrudde menneskene, absolutt og definitivt helt utenom vanlige stereotyper. John Irving er tilbake med en elefant av en bok. Hele seks hundre sider må leseren tilbakelegge for å fordøye fortellingen. Men selv det er intet problem. Fordelen med John Irvings fortellerkunst er at den i all sin galskap er så fascinerende at det nesten er umulig å legge boka fra seg. Så er han også måttet tåle betegnelsen 'vår tids Dickens.' Skaperen av Garps bok, Owen Meany og en rekke andre suksesser som har begeistret lesere verden rundt, har levert nok en stor bok. Såpass er jeg ikke i tvil om. Mange av elementene i hans tidligere bøker er med i denne også. Han spinner videre på sentrale episoder, bilulykken eksempelvis. Bok i boka Men nå går han lenger. Det som blir en ny besnærende dimensjon, i hvert fall for undertegnede, er hans måte å lage en 'bok i boka' (eller 'litteratur i litteraturen'). Noen ganger bruker han sine forfattermedia til å stille seg som sidekommentator til handlingen og anvender seg av nærmest brecht'ske effekter. Hovedpersonene i handlingen er alle som én forfattere. Supplerende personer pendler rett i nærheten, som forlagsredaktører, journalister og ivrige boklesere. Gjennom familie og kjente Iving'ske amorøse begivenheter infiltreres de i hverandre. Underveis gjør Irving også en sving innom seg selv - eller har han ikke gjort det i hele sitt forfatterskap? - med å legge inn novellen Den røde og blå luftmadrassen som en del av handlingen. Irving skrev opprinnelig denne frittstående novellen til en tysk avis for noen år siden (Det er med dette grepet man kan spørre om han bare er ute for å 'gjøre bok' i ren såpeforstand, x antall sider - salg og prosenter). Utleverelse av eget forfatterskap Dermed kan man også nyte John Irvings siste som en slags retrospektiv utleverelse av sitt eget forfatterskap som en av vår tids mest frodige og burleske penneknekter. Noen ganger går han innom seg selv, andre ganger er det bare selve fortellingen vi følger. Det er dette som er så fascinerende: blandingen av det 'virkelig' opplevde og ren fantasi. Hva er hva, og hvor står forfatteren selv i fortellingen? Man kan oppleve boka som en drøfting av problematikken hvorvidt forfattere trenger levende personer eller virkelige hendelser som grunnlag for å skape. Og hvor står så John Irving selv i sin egen fortelling? Er han inne i den, dikter han eller anvender han seg av en blanding av dette? Eller elsker denne mannen simpelthen å sitte på sidelinja og følge den heseblesende tolkningsprosessen og forklaringsmodellene som surrer og går blant verdens litteraturkritikere og forståsegpåere? Lurer det ikke en liten fleip et sted bak denne tilsynelatende banale fortellingen og meningen med å gi den den formen den har fått? Lutter skriveglede Uansett tolkninger: det er lutter skriverglede som dominerer. For fantasien har han i orden og han nekter seg ikke en god del overdrivelser og barokke situasjoner underveis. Her smøres det gjerne tjukt på. For all del: les ikke denne boka som en beskrivelse av forfatterskapets besværlige prosess! Ta den som en reinspikka fortelling - gjerne som en intelligent fortalt såpe. Boka er delt i tre atskilte deler. Første del foregår i 1958. Nyseparterte Marion Cole, gift med barnebokforfatteren og illustratøren Ted Cole, forfører 16-årige Eddie O'Hare (som senere også blir, nettopp, forfatter). Andre del finner sted i 1990. Ruth Cole, datter av Ted og Marion, etablerer seg som verdenskjent forfatter (og her følger vi opphavsmannens egne opplevelser på lanseringskampanjer rundt i Europa ganske tydelig). I sin leting på inspirasjon til nye bøker, oppsøker hun Amsterdam røde distrikt og blir blandet inn i et mord. Fra nå av følger vi også en kriminalhistorie som til tider er svært spennende fortalt. Bokas siste del finner sted i 1995. Trådene knyttes sammen igjen. Gamle elskere blir som nye etc. Man kan ikke annet enn å bli glad i Irvings brokete persongalleri, i drittsekkene, de grotesk karrikerte feministiske kvinneskikkelsene og Woody Allen'ske fomlekoppene. Det er varme og nærvær i persontegningene. Garantert en bok som mange vil elske. Kjell Moe