|
 |
 |
 |
| |||||
Foto: Erik Berg
"No vil eg fortelje det for deg, stykkje for stykkje. Så alle kan sjå kor truverde det er." "For ingen ting er umogeleg for Gud." "Vismennene vart overlag glade då dei såg stjerna" "Vær ikke redd, Maria" "Det hev ei rose sprunge ut av eit rot så grann" |
Jo, det står dramatisert. "Dramatisert av Bentein Baardson og Bodil Kvamme"
står det i programmet til Juleevangeliet.
Bak pennen til de to som har bearbeidet
juleevangeliet ut fra bibelsidene, gjennom klasseromsversjonene og opp for første
gang på en norsk profesjonell storscene, står det kanskje til og med
"problematisert". Det er feil. I beste fall er dette et sammensurium av et sjanger-schizofrent syngespill. Men det har ingen ting med dramatikk å gjøre. Mulig jeg bare burde godta det og ikke si mer om den saken. Ikke helt enda. Det var en gang et Jesus-barn Historien er jo dramatisk nok. Selv om det ikke alltid er så lett å finne hvor man skal starte fortellingen om Jesusbarnets fødsel. På Det norske teatret starter det først med "Og ordet var hos Gud" - 1. Mosebok, før vi hopper glatt til at Maria, spilt av Ingeborg Hugnes, får besøk av engelen. Så kommer Josef, Sverre Solberg, og vismennene, hyrdene og for anledningen tre landsbykvinner. Midt rundt og i blant dem er vismannen og en horde barn. Her er onde Herodes og en hel masse andre miljøskildrende skikkelser. Over det hele henger til tider engelen Gabriel, sunget av Paul Åge Johannessen. Men sveveanordningen er altfor Karlson-på-taket-aktig til at det drysser engelstøv på publikum. Det blir ikke dramatikk av å variere antall mennesker på scenen fra få til altfor mange. Det blir heller ikke teater av å ramse opp en historie alle kjenner, selv ikke syngende. Det kunne bli et vellykka syngespill. Det ble ikke det heller. Her er for mye hummer og kanari. La meg ta hummeren først. Tar scenesang på alvor Først og fremst skal teatret ha etterlengta ros for endelig å ta scenesang på alvor. Her medvirker ekte sangere, Sondre Bratland som vismannen og Ingeborg Hugnes som Maria. De er trygge i sin sang, de kan det. Dermed slipper publikum å vri seg i stolene når sangtunge roller nærmer seg melodiøse klimakspartier, som aktørene ikke greier å bære. Ros for det, altså. Sondre Bratland mestrer kunsten å bevege seg og sangen midt mellom det kjente, det tradisjonstro og det fornyende i forhold til mange deler av vår sangskatt. Å nærme seg julesanger og salmer er en utfordring reint kunsterisk sett. Publikum er ofte svært lite mottakelige for andre versjoner enn den de sang rundt juletreet sjøl som barn. Bratland behersker på en glimrende måte å gi oss noe annet, noe bedre. Dels skyldes det kanskje at vi, sittende som publikum i en teatersal, godtar andre tvister på tonene, andre klanger og andre vendinger. Dels skyldes det nok også den overbevisende, utpregete Telemarks-nynorsken. Bratland har en slags vismannens fortellerrolle. Det er riktig tenkt når tilrettelegginga av teksten får et fortellerledd. Dels omgir han seg med en mengde lyttende, kjortelkledde barn og dels forteller han til salen. Det går tålelig bra, men for de aller yngste blir nok dette mer myke ord i musikk enn handlingsoppklarende. Vi er på vei over i kanarikategorien. Musikk non stop Musikken til Iver Kleive har en stor feil. Den tar aldri pause. Det surrer og går i uformelige fyllklanger og nyskrevne helt sjelsløse sanger som skal binde de større, kjente sangbare salmene sammen. Kleive burde hatt vett til å la pausene, stillheten være en del av lydbildet. Slik det er nå, får du nesten følelsen av den håpløse 80-tallsmusaken på supermarkedene, der det meste var sus og der du kjente igjen en melodi innimellom. At han i så liten grad varierer instrumenteringa, kan sikkert Egil Monn-Iversen ta skylda for. At all musikken ligger hermetisert på bånd og dermed ikke har noen sjans til å følge det som skjer på scenen, bekrefter bare det som ante meg; teatret har tenkt dette som en billig produksjon de kan sette om på ettermiddagen, uten å slite på de store skuespillerne sine, selge for fulle hus har de gjort allerede og dermed melke godt inn med julekroner. Heller en annen versjon Det norske teatret har ikke laget kliss, dette er ikke amerikansk juleromantikk. Heldigvis. Men det blir likevel en slags plastikk rundt det hele. Scenografien til Helge Hoff Monsen virker billig og grei. Scenerommet blir aldri magisk. Juleevangeliet har masse muligheter i seg, og mange er de vinklingene ulike kunstere har forsøkt å gripe fatt i, problematisere, trenge lengre ned i grunnfortellingen i vår vestlige tro. Bare tenk på diktet om Josef; "Hva tenkte den mørke Josef, som alltid var snill og god". Dette blir oppå innholdet, uten å lage en ripe i stoffet. Å se sceneversjonen av Julevevangeliet på Det norske teatret gir meg ikke noe, ikke noe mer. Tvert imot forstyrrer det egentlig selve fortellinga om Jesusbarnet. Bedre å bruke den drøye timen det varer med originalteksten og stearinlys, kanskje. Eller satse på en smilende femteklassings-Josef med laken både her og der bak kateter-stallen enda litt nærmere jul? Tiril Bjørkvold |
||||
|
Kjell Moe
|
|||||
