|
 |
 |
 |
|
|||
På show med Nigel Kennedy |
|||
|
CD-omtaler av Nigel Kennedy i Kulturspeilet: - Ravel/Halvorsen/Bach/Kodaly (med Lynn Harrell) |
Han fornekter seg ikke, Nigel Kennedy. Med skjorta hengende utover en pløsete joggebukse, sokker i hver sin farve, og en skinnjakke med avklippet høyre arm gjør han entre et kvarter for sent, hilser med knyttet høyre hånd som på en pop-konsert og begynner umiddelbart å skravle med publikum. - Helo, how are you out there? spør han og myser ut i den fullpakkete salen før han introduserer The Kennedy-Harrell Economy Band. Piggsveisen står fortsatt rett til værs, men denne gangen har han ikke farget håret hverken grønt eller blått. Ablegøyene og utseende til tross: da han begynner å spille er det full konsentrasjon. Ravels småjazzete duosonate, et par av Bachs soloarbeider for cello og fiolin og Kodaly framføres uten ekstra påfunn, rent utført med stor innlevelse, ikke noe tull og tøys der i gården, nei. Han er en stor fiolinist, Nigel Kennedy. At han ikke tar konsertkonvensjonene helt på alvor, tilgir vi så gjerne. Men når han spiller, er det uten lyte og med full respekt for musikken han framfører. Da tar vi gjerne med ablegøyene mellom numrene og showet han framfører på scenen. Som da han skulle beklage at konserten startet et kvarter for sent: de var nødt til å booke seg inn på et hotell uten fagforeningsmedlemmer et stykke utenfor byen, men, tillegger han, håper de streikende får noe igjen for kampen. Opp med knytta neve. Stemningen i salen var på topp fra første øyeblikk og det måtte bli ekstranummer. De som savnet Johan Halvorsens Passacaglia over et tema av Händel i programmet fikk det nå. Men selv dette var ikke nok. Tre av Bachs invensjoner måtte avspilles før publikum var fornøyd. Noen av de frammøtte jentene synes han nok sprutet mer ved tidligere besøk, men vi hadde likevel trivelige to og en halv time med den engelske fiolinisten. For oss gjør det ingenting at han kler som en pønker og oppfører seg som en Vålerengapatriot på frislepp i Konserthuset. Kanskje har det også sin misjon: han oppnår på denne måten å trekke nye folk inn i konsertsalen og få ungdom i tale. Da tilgir vi så gjerne hans siste-mohikaner-sveis. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
