|
 |
 |
 |
|
|||
Praktverk om Kittelsen |
|||
|
|
Th. Kittelsen og hans bilder er mer enn et begrep, gjennom sin unike bildeproduksjon laget han noe så helt spesielt at vi med rette kan si at mer 'norskt' i billedkunsten går det neppe an å bli. Hvem kjenner vel ikke dompappen på julekortet? Eller alle nissene, Askeladden som skrever ut i sjumilsskritt i eventyrene eller gutten som skuer mot Soria Moria i det fjerne? Og når vi en klar vinterdag er ute i skogen, hvem har vel ikke tenkt at dette er helt 'kittelsensk' over snøen som ligger over furugreinene? Gjennom sine bilder skapte Kittelsen noe helt særegent. Vi kan kalle det mer enn en stil - Kittelsens stil - for alle de eventyrene han har illustrert er noe som er gått inn i oss fra barnsben av. Det er blitt en del av oss, vår visuelle oppfatning av natur og fantasiverdenen. Bildene hans har gitt eventyrene trekk og personlighet. Men hvem var han så? Kunsthistorikeren Holger Kofoed og forfatteren Einar Økland går i denne stort anlagte utgivelsen inn på kunstneren og personen Kittelsen. Boka er også forsynt med et stort utvalg av hans mest kjente bilder. Han var født i Kragerø 1857 og døde på Jeløya i 1914. Tidlig viste han sitt store talent og fikk utdannelse i München. Det var karrikaturene som ble hans kjennemerke den første tiden, glimrende portretter av folk og tid litt 'på snei'. Dette kom til å oppholde ham store deler av hans liv, han var en fremragende karrikaturtegner og mange av arbeidene forsynte han med snertne og underfundige titler og kommentarer. Men han var ikke bare landskapsmaler, karrikaturtegner og den som illustrerte folkeventyrene. Han laget julekort, design til enkle industriprodukter, fyrstikkesker, Bjellands sardinbokser og andre dagligdags gjenstander . Ikke minst skrev han kommentarer, vers og små fortellinger som ledsaget mange av hans illustrasjonsbøker. Først og fremst var det julekortene og alle juleillustasjonene i blader og tidsskrift han var opptatt av. På LO's 100-års jubileumsutstilling på Stenersenmuseet er han representert med et stort oljemaleri i realistisk stil, Streik. Arbeiderne står med lua i hånda foran den mektige grossereren (disponenten? direktøren?), øvrighetspersonen som eier mesteparten av bildet og dominerer rommet og lyset i det gjennom sin pondus der han overlegent betrakter stakkarne i den halvmørke klynga nederst i rommet. Men dette er ikke den Kittelsen vi kjenner. Det er få bilder av ham i en naturalistisk eller realistisk stil. Vi ser snarere gutten som nysgjerring glaner mot det lokkende landet bortenfor alle åsene, Soria Moria, eventyrlandet, det som lyser og glitrer. Det er eventyrskildreren som lever i oss, fantasieggeren, som han også får fram i bildet av Kvitebjørn Kong Valdemon. Naturen og dyrenes verden gikk inn i hans karrikaturer på en mesterlig måte. Ofte kunne det være vanskelig å skille hans dyrefigurer fra den ramme de egentlig var satt inn i: som bitende og sarkastiske kommentarer til de 'voksne' menneskenes verden. Gjennom dyreskikkelsenes naive utseende ga han personer og samfunn røffe og beske karakteristikker, men han kunne også gå direkte på sak, som da han karrikerte Tidemand/Gudes Brudeferd i Hardanger. Fantasien hans var uten grenser. De merkeligste figurer og situasjoner kunne oppstå. Humor var en viktig ingrediens i dette, som da han lot Bjørnsons profil avtegne seg som en fjellkam. Hans illustrasjoner og strektegninger fant veien til aviser og blad, og han vant seg fort et navn. Det var Erik Werenskiold som fikk penslet Kittelsen inn på oppgaven med å illustrere eventyr. Dette var et funn. Mer enn noen aannen kunstner er det Kittelsen som har gitt folkeventyrene våre et visuelt ansikt. Han framstilte nisser, troll og Espen Askeladd. I tegningene av dyrene i eventyrene ga han dyreskikkelsene menneskelige trekk. Han ga den rike skatten av folkeventyr et ansikt som alle kunne kjenne seg igjen i. Gjennom opphold i Nord-Norge og Lofoten manet han fram Draugen og Sjøtrollet. Han fortsatte å interesse seg for små illustrasjoner av dyr, gjerne de aller minste. I Har dyrene Sjæl (1893) gir han padder og andre kryp forbløffende menneskelige trekk i sine betraktninger. Han gir rammende kommentar til tid og trender gjennom illustrasjonene. Men det kan også være frastøtende og hårreisende groteske bilder, som kan få oss til og gremmes. Han laget sitt eget univers av småkryp, der insekter og padder glaner nysgjerrig opp mot den store verdenen utenfor seg, 'en serenade til dyrenes sjel,' som forfatterne uttrykker det. Han hadde også skyggesider, Vasstrollet som bare lever av jomfrukjøtt der det stygt og ekkelt dukker opp av det frådende vannet, mens Nøkken har et litt forsonligherens menneskelig trekk over seg (når man ser nøyere etter er det egentlig bare en kvisthaug som stikker opp av vannet). Stortrollet dukker opp på Karl Johan og sprer panikk blant menneskene. Men egentlig er ikke trollet annet enn en losslitt gammel bestepappaskikkelse i fillete klær. Nederst i bildekanten ser vi Henrik Ibsen som uforstyrret av alt kaoset rundt seg sprader videre med flosshatt og stokk. Allerede i studietiden laget han Du slette tid som både kan oppfattes som en morsom karrikaturfigur av et fantasivesen, men også kan være gruvekkende og illevarslende. Kanskje påvirket av Böcklin som øvde en viss innflytelse i München-miljøet på den tiden. Er det Døden som banker på? Eller er det en fange som sleper seg avgårde med lenke og jernkule? Hele situasjonen er absurd, en skikkelse i form av et benrangel Men bildet er samtidig en forvarsel av hva som vil komme, Pesten som jager fram over land og strand, forkledt som en heks uten trekk eller med et dødens grin, kanskje det bare er en krokbøyd gammel kone? Bildet er uhyggelig, og motivet viser oss en verden langt fra dompapper og julenek. Det er dødens favntak, middelalderens mørke som skildres. Bildene er grøssende og fælslige. Slik bidrar Kittelsen til å forme vår oppfatning av det heslige, stygge og fæle. Det er uhyggen han meisler inn i oss. I sitt illustrerte bokverk Pesta fra 90-årene lot han også trykke historier og fortellinger om katastrofen på 1350-tallet: 'Pesta soper hver en krok. Slut med raking, sope, sope!. Fra hans hjem på Lauvlia stammer det en rekke flotte malerier fra hans seneste tiår. I landskapmaleriene kjenner vi igjen noen av motivene fra illustrasjonene, men her er det det brede åpne landskapet som skildes, naturen i alle sine farger og stadier, prakfullt og besnærende. Det er også skogbilder, som i større formater gir samme inntrykk som hans juleillustrasjoner. Men ingen vil vel for alvor karakterisere dette som 'julekortkunst.' St. Hans fra 1907 viser et landskap med grønnende løvtrær i forgrunnen og er et godt eksempel på hans bruk av farger i landskapsmaleriene. I Vinterkveld (1905) ser vi et eksempel på at han forener bruken av naturmaleri med sin 'julekort'kunst. Motivet er kjent, det og liknende er også anvendt på flere av de julekorene han illustrerte. Kittelsen ble allerede på sin tid en folkekjær kunstner. Han fikk de siste årene av sitt liv kunstnerlønn og ble hedret med St.Olavs-ordenen. I denne boka skriver forfatterne paralellt. Av og til gjentar de hverandre, men for det meste gir de to innfallsvinkler på stoffet som er en berikelse som gjør helhetsbildet mer interessant. I liten grad kommer Kofoed og Økland inn på Kittelsen som menneske og person, de tar mer for seg de store og ytre begivenhetene i hans liv med vekt på bildene og illustrasjonene hans. Og de viktigste arbeidene i Kittelsens bildeverden er representert. Kofoed og Økland gir oss et bilde av den kanskje mest folkekjære kunstneren vi har hatt. Gjennom ham lever troll og Smørbukker, haugtusser og Espen Askeladd'er. En rik illustrasjonsbok som varmer deg langt inn i eventyrsjela. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
