|
 |
 |
 |
|
|||
Gjennombrudd som Verdi-baryton |
|||
|
|
Forrige lørdag (21.april) hadde Verdis opera Rigoletto sesongpremiere i Den Norske Opera med en ny besetning der bare norske sangere gjør de ledende rollene. Oppsetningen er i høyeste grad verd å få med seg - som man også kan se av Kulturspeilets anmeldelse. Henrik Engelsviken gjør sin andre store hovedrolle og synger for første gang Hertugen, og Hilde Haraldsen Sveen, som for publikum nærmest dukket opp ingenstedsfra, imponerer stort som Gilda. Sist - men ikke minst - i hovedrollen som den pukkelryggete hoffnarren Rigoletto rolledebuterer Ole Jørgen Kristiansen i hans største rolle siden han ble engasjert ved DNO for syv år siden. Hadde ikke Ole Jørgen Kristiansen vært fargeblind, hadde han sannsynligvis sunget mot stjernene på de syv verdenshavene nå, og Den Norske Opera hadde gått glipp av denne norske barytonen i hovedrollen. Men er man fargeblind, er det ikke lett med styrbord grønt og babord rødt og lignende maritime kjøreregler. Det var sikkert en stor skuffelse for 16 åringen Ole Jørgen Kristiansen å mønstre på i Montreal for å bli sendt hjem igjen etter bare noen måneder. Men en trøst var det å kunne falle tilbake på ferdigheter i snekkerfag og stemmefag. Det var vel heller ikke mange andre enn han og kompisen hans som satt på gutterommet og lyttet til Caruso og Lawrence Tibbet på gamle 78-plater i hvalfangstfylket Vestfold på 1970-tallet. Etter lange arbeidsdager som snekker eller som selger på Bygg Shop i Tønsberg pendlet unge Kristiansen til Oslo og Konservatoriet til sangtimer hos Egil Frostmann og Leif Furfjord. Det gikk etterhvert så bra at han ble tatt opp ved Operahøyskolen i 1985 med Marit Isene som lærer. Og så kunne han sette kursen utenlands igjen - til faste engasjementer i de tyske byene Osnabruck og Wupperthal, der han ble helt til daværende operasjef Eliasson hentet ham hjem til Den Norske Opera i 1994. - Jeg kunne jo ikke noe tysk da jeg dro ut. Det verste var de tyske dialogene - jeg viste jo ikke hva jeg sang eller sa - men det var jo også en måte å lære språket på! Etterhvert gjorde jeg roller som Leporello i Don Giovanni, Hindemiths Mathias der Maler, Figaro i Figaros Bryllup, eller Schaunard i La boheme, som er blitt en av mine "faste" i 13 år. Ved Den Norske Opera har Ole Jørgen Kristiansen etterhvert vist et ganske allsidig talent. Det er ikke lenge siden vi så og hørte ham som steppdansende harlekin i Ariadne auf Naxos. De fire gjøglernes "Det gjelder å synge og danse..." med synkroniserte gags ble et bedre og bedre glansnummer for hver spillekveld som gikk. - Det å synge Richard Strauss og danse samtidig er søren ikke lett! Men det gikk bra - og de spanske kritikerne var minst like positive ved gjestespillet i Santiago de Compostela. Spranget fra syngende harlekin til den tragiske Rigoletto viser ikke minst en stor bredde i spilletalent. Innimellom har han vært fransk revolusjonær i Andrea Chenier, Figaro i Figaros Bryllup, og klovnen Tonio i Bajazzo i utendørsopera på Youngstorget sist august. - Rollen som Tonio var en "Rigoletto light", en oppvarming til maratonrollen som Rigoletto. Den er svær i formen den òg, med den store arien på begynnelsen. Vi skal gjøre Bajazzo utendørs igjen i august neste sesong, da på Grünerløkka. Men Rigoletto er min første rolle i maratonformat, der jeg er på scenen nesten hele operaen. Da er det bare å satse friskt! Ingen andre av Verdi's barytonroller blir farligere enn denne - verken Grev Luna i Trubaduren, Simon Boccanegra, eller George Germont i La Traviata.Det er mulig jeg har hatt høydene til å kunne gjøre denne rollen i lengere tid, men det har allikevel vært lurt å vente til nå. Hvis jeg får synge Hollenderen i Den Flyvende Hollender, og dermed kan gjøre både en av de store italienske rollene og en av de store tyske, da kan jeg få 20 fine år som barytonsanger fremover, sier 40-åringen Ole Jørgen Kristiansen. - Og barytoner varer gjerne lenger enn tenorer, se på italienske Rolando Panerai som nå er 75! legger han opptimistisk til. Med hans allsidighet er det fristende - men kanskje litt uærbødig - å snakke om anvendelighet som poteten. Men Ole Jørgen Kristiansen er ikke den som gjør et nummer av ærbødighet. Særlig ikke når han stadig vekk spiller på vestfolddialekten og snakker om å brølæ fra røræ'. - Vi sangere ved Den Norske Opera er familiemennesker med beina på jorden. Vi har ubekvem arbeidstid, akkurat som sjøfolk og sykepleiere og mange andre har. Det må vi finne oss i. Teater er ensbetydende med ubekvem arbeidtid! Vi er en kasteløs bransje, og det å snakke til oss om at opera er snobberi, er rent vrøvl! Det er ikke fritt for at ensemblet har hatt tiljublete gjestesangere i verdensklasse å synge mot flere ganger de senere sesonger. - 'Vi har hatt store internasjonale sangere her som Roberto Alagna, Angela Gheorgieu og Virginia Tola, fantastiske sangere med store stemmer. Men ikke snakk om at vi lot oss blåse av scenen, nei! Vi sto på! Akkurat det kan vi underskrive på, vi husker godt hvordan det blafret i ørene på første rad. - Jeg synes forøvrig at Den Norske Opera gjør det best i de alvorlige, tunge operaene, som Tsjaikovskij's Eugen Onegin, Musorgskij's Boris Godunov, Verdis Otello og Macbeth, disse passer til vårt lynne. Oddbjørn Tenfjord som Daland i Den Flyvende Hollender et par sesonger tilbake var flott! Et interessant faktum er at norske sangere er i ferd med å etablere et Verdi-repertoar, det ser ut til at vi nå greier å etablere de tunge Verdi-rollene. Disse rollene er blant de vanskeligste; det er når man synger Verdi at man eventuelt avslører seg. Orkestreringen hos Puccini gjør det lettere, selv om det er svære saker det også. I Verdis arier, der man noen ganger kan ha bare det lille akkompagnementet under, må teknikken være fundert, eller så kommer man lett bakpå med pusten. Imidlertid blir Wagner en av utfordringene neste år, når Ole Jørgen skal synge i Lohengrin. Dessuten står Offenbachs Hoffmanns Eventyr på innstuderingsplanen, så allsidigheten blir ivaretatt. Hvis Ole Jørgen Kristiansen - mot formodning - skulle føle det blir for lite spillerom og turbofart på operascenen, har han andre arenaer til utløp for adrenalinet. Det er mulig hoffnarren vil få på pukkelen når han brøler ned mot Sandefjord på sin nye Yamaha XJR 1300 - som en veps i gul og sort kjøredress. - Ikke som en veps, nei, som en humlæ! korrigerer Ole Jørgen mildt indignert. Jeg er jo barrryton! |
||
|
|
|||
