Amfiscenen, Nationaltheatret:
Martin McDonagh: Krøplingen
premiere 4.9.1997

Tiril Bjørkvold

Krøplingen (The Cripple of Inishmaan) er bejublet behørig siden urpremièren i januar 1997. Den nye, rått ærlige stemmen scener over hele Europa tror de har ventet på. Fordi de så innmari gjerne vil at en slik scenestemme skal lyde. Jeg håper flere teatersjefer rundt omkring oppdager at Krøplingen stiller med fluevektballast. Etter at Ellen Horn er stolt over å være først ute i Skandinavia.

Ensemblet på Amfi gjør mer enn så godt de kan. De banner, gliser, tramper og knuser egg, men det tar aldri av. Det er tekstens feil.

Hjemme, borte - uavgjort?
Vi møter altså Krøplingen som har sitt lyte utenpå. I et samfunn der de andre som i større eller mindre grad har sine lyter innabords. Johnny, grimasemesterlig spilt av Per Egil Aske, Bobby, monotonmacho spilt av Per Frisch, de to nervøs, overbeskyttende, skrullete lissomtantene, Kate, Monna Tandberg, og Eileen, Liv Thorsen.

Historien er enkel. Det handler om å lengte ut, reise og komme hjem igjen. Krøplingen Billy som får overtalt rokaren Bobby til å ta han med over til den andre øya der Amerikanere bedriver filminnspilling. Selv om Helen og Bartley tror det er de to filminnspillerne vil ha. Og så får Billy være med over til Hollywood. Fordi de trenger en krøpling i en film. Han kommer hjem igjen da det viser seg at filmfolk heller vil ha en blond fyr til å spille krøpling enn en krøpling som ikke kan spille.

De månedene Billy er borte, er lokalsamfunnet fortvila, folk føler seg forrådt og tror han er død. Og hadde han tuberkulose, eller hvordan var det egentlig med doktorens brev.

Slutten er så åpen og full av hjerte at det nesten rimer på smerte. Mens hvem som egentlig skulle ha drukna er et sentralt spørsmål i Billys liv, vil jeg si at forestillinga som fartøy flyter. Men noen steder er skuta lekk, og fart i seilene blir det aldri.

Krøplete og nyansert
Selvsagt står og faller stykket med om Krøplingen er krøplete nok. Det er ikke nok å slepe på beinet. Du må slepe litt på sjela også. Det gjør unge Jan Sælid mesterlig. Samtidig beholder han det klartenkte, det åpne, det forsonende, det avvæpnende menneskelige som skiller hans rolle fra alle de andre i det harde, gråforblåste øysamfunnet Inishmaan. Særlig mot slutten av stykket balanserer han dette på en finslept måte.

Morsomt?
Masse banning, styggprat, og humor. Spørsmålet underveis er hvor mye humor, og hva er egentlig morsomt. Publikum ler. Litt av Krøplingen. Jo, bare innrøm det. At publikum litt beklemt ler både av at Sælid er dyktig, så vi liksom kjenner igjen Finn Carling, og av det Billy gjør. Og alle de andre når de snakker forbi hverandre og nettopp da treffer noe ekte. Men morsomt er det egentlig ikke. Publikum må ta seg i vare for å oppfatte replikkene som vitser. Eller iallfall må ikke skuespillerne presentere dem som det - med ferdig innlagte le-pauser. Da får den absurde dialogdimmensjon McDonagh har lagt inn feil kulør.

Megakødd
Laila Goody må være på vakt mot rollebesettere og seg sjøl i framtida. Til nå har hun vært eksplosiv, frekk i kjeften, en tanke skrullete og generelt i sin framferd ubehøvlet på Oslo scener. Helen er sånn sett den minst vellykka utgaven. Selv om hun sikkert har øvd seg på å si kødd og megakødd og superkødd mange ganger, er det utenatlært. Det er replikker med talestrek på. Ikke spontan-verbalt lynne.

Scenografien er grå. Ikke bare i farger og fasong, men også som uttrykk. I for stor grad er den klassisk amfi, det er ingenting å huske etterpå. Her burde scenograf Anne Karin Skåtun vært dristig. Ikke strøket teksten og scenetradisjonen slik etter de røytende håra.

Heller i filmformat
Fluevekt eller sprukken holk. Det er ikke nok å være irsk og grovkorna. Dramatikk krever noe mer. Kyndige folk mener ting om sammenhengen med stykket The Playboy of the modern world fra 1907. Derom mener jeg intet. Men jeg hadde valgt å følge opp signalene fra starten som i starten, la filmmusikken sette an tonen. For som spillefilmhistorie holder dette sikkert mer enn nok. Teatret krever mer dybde enn et endimensjonalt lerret kan gi.

Tiril Bjørkvold