|
 |
 |
 |
|
|||
'Ulykkelig er det land som behøver helter' |
|||
|
Se også Kulturspeilets omtaler fra Gøteborgs-operaen - Tannhäuser
|
Denne fire og en halv times lange forestillingen starter tradisjonelt. Det er høyromantisk opera slik vi forventer med når det gjelder å oppleve denne mest romantiske operaen av Wagner og hans mest framførte på 1800-tallet. Men korpartiene er mer ekspressive og utadvendte enn vi har hørt før. Lohengrin gjør sin entre som sølvskimrende ridder og stiller opp med fårete intetsigende kick-blikk, som en Valentino-skikkelse fra stumfilmens tid, nesten som en komisk parodi. Hverken Telramund-skikkelsen eller Ortrud har demoniske trekk. Faktisk virker de ganske uskyldige og rett-tenkende slik de framtrer for oss. Men alt har en mening. Gradvis kommer instruktørens intensjon fram. I siste scene er den mannlige delen av koret kledt opp som Wehrmacht-soldater. De tar avskjed med sine kvinner på vei til fronten. Kong Henriks ord helt i starten av operaen da han ankommer Brabant for å få slutt på striden og samle folk mot de ytre fiendene som truer Tyskland, får innhold. Det er mot krig, troen på overmennesket som skal redde Tyskland fra en ytre fiende, mot den frelsende Messias-skikkelsen, denne oppsetningen har brodd. Hitler skulle visstnok ha satt mere pris på denne Wagner-operaen framfor noen annen. Også han lot seg besnære av budskapet som den reddende Messias-skikkelsen, han som kom seilende ned elva på en svane. Dette gir et sterkt inntrykkk. Dermed står en dimensjon ved Wagners verk fram for oss på en måte vi ikke har vært klar over før. Her dempes ned alle uforklarlige innviklete metafysiske ting om vokteren av den hellige Gral i den mystiske ridderskikkelsen, her kler vi av mytene om den reddende Messias. Operaen får en aktuell mening som gir oss sterke assosiasjoner med tanke på dagens aktuelle situasjon med nynazisme på framgang i Sverige og Tyskland. Brechts ord fra Galileos liv blir vist på tekstmaskinen da operaen er slutt: "-Ulykkelig er det landsom ingen helter har! Da annenakt var slutt og intensjonen med forestillingen ikke hadde fått festet sitt grep, var vår menhing at dette var en sanglig meget sterk oppsetning. Partiene med korene var mektige og store. Dirigenten Marc Albrecht hadde lagt vekt på et utadvendt ekspressivt uttrykk i orkesteret. Trompetene gjallet, det smalt i pauker og slagverk, fanfarene lød. Det var mektig og gjorde inntrykk. Dessuten hadde Gøteborgsoperaen fått tak i et lag med sangere som holdt et imponerende nivå, og to av disse var norske, Ronnie Johansen som Telramund og Peter Klaveness som kong Henrik. Imponerte gjorde ikke minst de tre andre, John Treleaven som Lohengrin, Hillevi Martinpelto som Elsa og ikke minst Irma Mellegaard som Ortrud. Men etter at teppet gikk ned for annen akt, var vi ikke i tvil: til nå hadde dette vært Ronnie Johansens store kveld. Han sang praktfullt og hadde en scenisk skikkelse og nærvær som imponerte. Men dette var før tredje akt og Treleaven og Martinpelto gjorde sin største sanglige prestasjoner. Dessuten sørget de for først å få Telramund landsforvist, dernest drept i soverommet, men det vi fikk høre av Ronnie Johansen i de to første aktene var mer enn imponerende. Peter Klaveness eide en rolig utstråling som den gamle syke kongen. Kanskje hadde han ikke helt sceneskikkelsen gjennom sin magre kropp og hippie-aktige utseende, men han gjorde likevel et solid inntrykk. Dette er den tredje Wagner-oppsetningen Marc Albrecht leder det musikalske i Gøteborg. Nå strammer han grepet. Om Tannhäuser kanskje kunne være litt ørlite slapp og tradisjonell i enkelte partier for to år siden, virkelig smeller og gjaller det her. Det er futt og kraft over orkesteret. Korene synger som nevnt imponerende - og det er mye av denne felles innsatsen som bærer operaen i de to første aktene. Guy Joosten har gjort en Lohengrin-versjon som internasjonalt vil bli lagt stort merke til. Tredjeakten, og særlig slutten, gir operaen reisning og mening. Den gjør Wagner til noe langt mer enn stor og mektig musikk. Tilskueren blir ikke upåvirket. Han gjør kanskje det geniale i å sette Wagner i sitt rette hjørne. Det var kanskje slik han mente det med godfjotten Lohengrin som skal redde Tyskland i en presset tid, ridderen som kommer seilende inn på en svane (likesom den overnaive Siegfried som skulle bli germanernes frelsningshelt). Det var kanskje alvorlig ment fra Wagners side som på dette viset mante til nasjonalistisk samling rundt troen på overmennesket. Men i Guy Joostens produksjon ser vi klart de uhyggelig perspektivene med et slikt syn. Når Wehrmacht-soldatene står på scenen, grøsser det i oss. Så virkelighetsnært, så aktuelt for vår tid! Vi går rystet og brennemerket ut av operaem etter forestillingen. Dette er den største produksjonen noengang i den driftige Gøtebors-operaens historie. Det er også en Wagner-produksjon som vil bli stående som en av de største i Norden noengang. Den løfter denne operaen langt fram i rekken av internasjonale operahus. Vi bare minner om: Gøteborg ligger bare en kort kjøretur fra det sentrale Østlandet. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
*