 |
 |
 |
 |
|
|||
Ungdommen viser vei |
|||
|
Se Kulturspeilets oppslag om Mahlers fjerde symfoni: - Konserten med Oslo-filharmonien / Andre Previn 30.3.2001 Se også: |
Mens Oslo-filharmonien svikter, er det ungdommen som reiser kjerringa, si Mahler. Deres framførelse av den fjerde symfonien i Trefoldighetskirken var noe helt annet enn det som ble prestert i Oslo Konserthus for to dager siden. Nå kan man jo si at den fjerde symfonien ikke har de enorme dimensjonene og ikke stiller så veldig store krav til utøverne som den andre symfonien. Men i den timeslange symfonien er det utfordringer nok. Det kreves et 'voksent' orkester for å lande helskinnet etter den fjerde satsen som skal skildre overgangen til "det himmelske liv". Symfonien er egentlig et overflødighetshorn av den tredje symfonien. Den nåværende fjerdesatsen var egentlig tenkt lagt inn i denne symfonien. I stedet danner den slutten for den fjerde symfonien som sammen med sine to forgjengere kalles Mahlers Wunderhorn-symfonier, fordi han har hentet stoff fra samlingen av folkeviser som han tonsatte i 1890-årene. Det som preget denne framførelsen, var nerven. Først og fremst overvåket av en myndig dirigent i Ole Kristian Ruud som viste hvorfor han var der og som hadde en mening med det mahlerske tonelandskapet. Klarest feste fikk han tatt i tredjesatsen, symfoniens tyngdepunkt. Vi merket oss den fine balansen han skapte mellom horn og bratsjer. Orkestertuttien på slutten av satsen satt som et skudd, vi fikk grøsninger nedover ryggen. Det var synd at akustikken fullstendig drepte sopranen Camilla Jonstang, i hvert fall fra der vi satt. Trefoldighetskirken er et rom som er ypperlig i visse konsertsammenhenger, som oratorier og korverk, men i en Mahler-symfoni som denne kan man stille spørsmål. Hun kom heller ikke til den rett som vi ønsket i Richard Strauss' Vier letzte Lieder. Kanskje det hadde hjulpet med et podium litt hevet over orkesteret? Per Kristian Skalstad, 2. konsertmester i Operaorkesteret, var dirigent her. Konserten ble slik sett en uvanlig akkustisk opplevelse. Men nerven var der og den bar framførelsen. Full ros til Ole Kristian Ruud og de unge musikerne. Det er beroligende å konstatere at når landets ledende symfoniorkester ikke får det til i Mahler, har vi ungdom som står klar til å heve fanen - vi fikk i hvert fall én Mahlersymfoni med skikkelig trøkk denne uka. |
||
|
Kjell Moe
|
|||
